Friday, March 07, 2008


Ja naa er jeg paa tur dere. og endelig har jeg kjoepet meg et esel...

det var vel paa tide...

Saa er er vi... og det er sant at esler elsker gulleroetter!!!

saa vi har blitt venner:)
Skriver mer naar turen er ferdig, om et par maaneders tid.
Klemmer fra Nora og Eslet Gavilan

Saturday, February 23, 2008



Til slutt dro jeg naa fra Chile og kom meg trygt over grensen til Argentina med nytt pass. Og fjellovergangen fra santiago til Mendosa er fantasisk. Med store mektige fjell og dype daler. Men det var trist aa dra fra Chile. Da insaa jeg at jeg dro lengre og lengre bort fra kjeresten min og at jeg ikke lengre kunne snakke med han hver dag, saa da begynte jeg aa graate. Og hele veien til argentina var jeg full av foeleser og da jeg saa noe vakkert trillet taarene og da jeg tenkte paa at det er lenge til jeg kommer til aa se Marcelo igjen trillet taarne. Men samtidig saa var det ogsaa vakre foeleser...jeg har aldrig vaert saa aapen foelesesmessig foer og det er vakkert i seg selv.

Jeg annkom Mendosa og tok meg inn paa et herberg der, og det ble hyggelige dager sammen med eiere og andre turister. Jeg ble blant annet kjent med ei veldig hyggelig jente fra Sveits som hadde funnet seg kjereste i Peru saa vi hadde jo noe og prate om og jeg satte veldig pris paa hennes selvskap mens jeg var der. I Mendoza ble jeg med paa en vintr der vi besoekte 3 forskjellige vinpordusenter aa en sjokolade og likoer fabrik. Det var fasinerende aa vinproduksinen fra egynnelse til slutt og det er utrolig hvor stor produksion det er snakk om. Bare i Mendoza forsto jeg som at det er en 1500 produsenter. Det var en intersant dag men jeg holdt meg til aa smake paa skjokoladen.

En annen dag i Mendoza ble jeg og 5 andre fra hostalet med paa en tur til en nasionalpark like inaerheten av byen. Foer vi annkom dit maatte vi gaa et lite stykke paa veien. Og der rett bak oss dukket det opp to unge gutter med pistol og forlangte aa faa ryggeskkene vaare. Jeg hadde lite lyst til aa gifra meg ryggsekken min med kamera oppi og ble staanede helt stille uten aa roere meg. Og jeg hadde flaks for min veninde fra Svits gav fra seg sekken sin og da loep de, heldigvis hadde ho ikke noe av verdi i sekken sin bare en flaske vann og noen peso. mendet var en guffen opplevelse og naa liker jeg store byer enda mindre en foer.

Fra Mendoza dor jeg til Catamarca som er en hygglig liten by paa halveien til Salta. Der tusla jeg rundt og kosa meg i et par dager foer jeg tok bussen videre til Salta. Og her i salta har jeg naa vaert noen dager. Og tiden... den har jeg rukt paa aa planlegge neste eventyr. For endelig skal jeg kjoepe meg det etterlengtede eslet og jeg skal ut aa gaa i fjellenen her i nord paa gamle inka stier og vakker natur. I morgen er den store dagen for da skal jeg dra ut paa landet og kjoepe esel og jeg gleder meg som et lite barn. Endelig skal droemmen jeg hadde da jeg dro fra Norge gaa i oppfyllelse.

Saa gutter aa jenter, oensk meg lykke til paa ferden. Naar jeg avslutter lover jeg aa fortelle det hele. Men dere maa nokk vente i tolmdighet paa neste innleg.

Tuesday, February 12, 2008

And life goes on

Wel wel wel my friends.

Now its a log time ago that I wrote in Inglish. It is alot to tel but I´ll trye to make it short just to make you updated about what is hapening in my life.
In midle of october I finaly left Puerto Montt and my boyfriend ther. It was sad but I new I would see him again so it was ok. I left on my bice, alone with more or les 45 kilo luggage, it was a chalange to upp thous hils, but after some time I got much beter, and in the end of the trip I was almost flying. About one mounth I used on my jurney up to Santiago, and it was a beutiful mounth. What I enjoyed most was to stay in fisical activity every day and feal how my boddy got stronger and how it resisted more. But some times I felt lonly, when I was tired and I mist my boyfriend the upphils felt long and hard, then I would have loved to have my horses there to give mi some company. Because the horses are god compani and they give good confort when you need it. And trawelig by bice is wery diferent form with horses, It is much faster and you don´t have the peacefulnes and the same time to observar the plants and the nature or to conversate withe the people on the road. But yo do get to see more places in shorter time, the truck drivers gets your friends and it is lovely to feel the wind in the face in the down hils after a long swetty upphil.
The downhils were absolutly the best part when I felt flying of, that´s when the butterflyes song in my stomack and I felt happy.

Wel I lefte Puerto Montt and found my way upp the region de los lagos, and from there crosed over to Valdivia. Los Lagos is famus for its buty and it is true that it is butiful. The landcape is more or les open with many farms with greman origion. But in the bacground the vulcanos raises upp with all its power and buty, and when they reflect them selfe in the water in the lakes you get filed with a feeling of gratfullnes because they alowd you to admire them. In Pucon the turist capital of this aerea I did like everyone else and I walked to the top of the vulcano Villa Rica. It was a nice tour, with a beutifull overview but unfortunatly couldnt get all the way to the top because this day ower mother earth was coocing her dinner on fire made with wet wood so it was allot of smoke. But I would have loved to see the magma down there, they say it is impresing.

Wel in Valdivia I visited some friends that I got to knowe in Villa Ohiggens one year ago, and with them I had a grate time. They are a lovely family and that whay I tel about them here, to say thank you for good days.

Some days on the bice was hard. When it was raining the whole day from morning to night and and the wind was blowing strong in my face, the mud roads feals like glue and you are wondering if you are going forward or bacwords in the on flat mark. Other days were fantatic, The sun was shining, a smouth wind blowing in my back and all the down hils gave speed to the upphils so I hardly had to use force to get to the topp, the landscape beutifual and the smel of the flowers along the road was sweet. Thou days I wiched never ended and I felt like flying along the road.

Another nice experience on the road was the meatings with all the people. I got invited to sleap in peoples private hoase, slept in many very sympatic hostels were I wa the only turist amont workers and truck drivers. And everyone was so impresed that I traweld alone on bice. They all agreed on that I was a brave girl, and they asked and asked but also told me many intersesting things. An they wanted to helpe.

One of the funny thing with chilenos is their meaning of what is safe. One day I was bicing I was on my way upp a mountain on a small dirt road. It stooped a older coppel and asked if I wanted a lift, I thought that a lift upp the hill wouldnt be bad becaus my legs were tired and the evening would soon start. On the top they desided to bring me back dow on the other side. Upp there it ws beutifull with a view to vulcano Llaima (witch in january had an eruption) the sonw was stil laying on the ground and it was silence! Well they decided that upp there It was to dangerus for me to stay, all alone out there in the nature, and the Puma....Teh Puma could be dangerus tehy told me. The trough is that the Puma normaly runs away if they smel a human. Wel they tock me down to the valey and there they told me that. If you folow this road you wil get to highway 5, there y´ll be safe... a four fealds highway where the slow ones drives in 110... ther I will be safe on my bice....

And as I sed the truck drivers get your friends. One hot day I was strugeling with a some kilometers long upphill, the swett was wetting all my clothes and dripping fom my nose. In the middle a truck slowed down roled down the window and hold out a bottle with cold mineral wather and the mesaage you can do it only halfe the way left...This was a road with lots of trailer trafic and they was all biping in ther horns, spechaly in theend of the day when they crossed me for secud or the third time.

My road went in zik zak between the montains and the cost, and I did get to see allot. One of the most beutifule roads went from Lonimay in the montains. Wel if you can call it a road...becaus I think it was only posible to ride a horse or to cary your bice on the back. That was allmost what I had to do in some parts. Becaus it was steap and stony and with ome kilo lugage it was neater posible or me to bice upp or tu run down without my bice tipping ower. The probleme in the down his was not that it would fal to the sides but that it would do a 180 degree flip and land nice and softly on the toppof me, witsh it allso did ones or twice, but in low motion and without anny damage for me or the bicke. Wel brouses i got, but thay don´t count. The nature and the wiew on this crosing were fantastic, I could camp werever I would and it was full of nice clean water singin on its way down to the lake.

On my way I allso got to see de national sport of chile, the rodeo. It is a entertaning sport were two riders is chasing the calf inside s sircel. They don´t harme the calf and it is fasinating to see how they manage their horses. It is allso intersting to to observe all the other cutums that folows a rodeo, how they dreses, the mans wirld and the wimens wirld, the party that folows were they dance Cueqa, ther national dans wich simulate the proud cook and the flirting henn in their dans to get to knowe each other.

The last day on my bicke was my wormest day. And this was the day I desided not to continue with my bicke futher north and not to cross the Atacama desert alone. The heat was unbearebel, the sunn vas burning throug my pulower and my back got brown that day, my hands where I had sun cream got smal wabels from the sun burning them, and I felt dissey from the heat. They told me the day after that the temperature was 36 degrees in the shadow 6 in the evening, and that the day before when I was sitting on my bice was wormer. With the black asfalt obsurbing the sun and the heet y can imagen how the temprature was in the midle of the day..I have onlo two words to describe it....FUCKING HOT!!! Wel after that day I desided to continue my jurny by bus for some time, when the suffering getts bigger than the plaser I prefere to change my way of traweling.

Wel I arrived to Codegua close to Santiago to the farm of a freind that I got to knowe in Villa Ohiggens a year ago. And this ended upp as a nice and interesting experiense to get to knowe him and his wife bether. They are well off and are a part of the high susiety in Chile. And ther way of living, their walues and ther way of dooing is wery diferent form what I got to knowe on the countryside in Patagonia. They are beutiful persons, and they have helped me allot, they tock realy good care of mee and I had lots of funn togetehr with them. But some times I got chokt because I got to se the sosial clas diferenses in Chile and the old cods for the propper way to mingel with a person from a diferent clas. Wel in general y dont mingel wit some from another clas but sometimes you have to comunicate with them and that incluse sertan rools. And for mee theat was choking to see how you treat people diferent because they come from a lower sosial and economical clas then they do. After this days together with my friends I bether understud the diferenses in the Chilenian susaiety among the old welty familys and the majorety of the people. It is a big differense and they are stil stuct in the old lord and worker structure, with all that includes.

Wel the jurney continued and after a suprice wisite to Puerto Montt on the birhtday of Marcelo I tock the bus for 26 hours upp to Arica in the very north of Chile. It was a long but spesial buss ride. I have never in my life visited a desert before and it was amasing! It`s just so dry, so open, so hard but still soft, so crul but beutiful, so ded but so alive. Because it is nothing there, for hundrds of hundreds kilometers it is not a sign of life, but the colers in the mountens when the evening sun sets take your breth and you feel the heat and the energy before the cold night starts. And there in the midle of nowhere you loock down in a little vally and you se a litle river surounded of fresh livly colers shining in our ais. The coulr of grean has never been as beutifl as this, and you know that in this valy it is life. This is when you undrstand how important wather is for life and how important it is to mantain it clean, becaus witout wather there are no life.

In the end I arrived in Arica and it is a harbour, the senter is not the most beutifull but the contrast with the dessert and the see is fasinating. In Arica I satayd in the house of a girl who I met trough the web page chouch surfing, and had a good time with there while I surched for information for a track I wanted to do in the moantains. Wel the infomation I wanted i never found so I ended upp taking the buss upp to Putre and Lago Chungara on the border of bolivia. It is a lake 45oo m over sea level and it was beutiful, if you ever go to this aerea you should visite it. But upp there I notised that I dint have aire. I was walking so slow, and had to rest allot if not I would gett a terible hedaik, it was the first time I´ve been in this altitude and it was interesting to observe the boddey and how it reacted.

Upp there in the moantains I had a funny experiense with the police. Because it is few busses upp there I asked if the police were going the same way as mee and if I could come with them. An they told me; no problem come to the station at 9 am tomorow. When I arrived I jumped in the car and of we went, so far so good, but after a litle time they stopped and started working stopping cars, and I thought; wel if they dont go fuether I have to hitch hike, but they told me to wate and so I did. After a little while they stoped a trailer and they shoted at me..." this man is going to the border of bolivia you can go with him.." That is the most efective way I ever have hich hiced in my life... I have manny times lafth of this episod.. and it was nice, I saftly arrived where I wanted.

Upp there in 4500 meter I notised that I was quite handicaped but I was fine. But i girl i got to knowe woke up in the midle of the night womiting and with a terribl heddaik, But for me it was wurth it, the colores, the viev the alpaca and vicunas eating peasfuly in front of the vulcano was amasingly beutifull.

From here I left back to sea level and found my way to Iquiqe a sitey in the midle of the dessert on the coast. What is intersting here is that all the houses in the senter is made of wood, imported from USA in the 18th sentry. Here I got to live in the house of a very sympatick cupple un the beach some km out side the town. And it was beutifull... I got to svim in the spasific oacen for the first time in my life at day time and night time, and it was fantastic to lay floting in the water knowing that it was open wather from there to the other side of the wurld. In Iquique I allso got to trye parra gliding, that was a beutifull experiense. Flying there over the desert locking down on the cars which are running around like aunts under you, to see the structures of the montanias broken upp by the waves of the oachen constantly cleaning the beach pasiantly with its fuerse. That was a feling of freedom and an amazing experiense.

From Iquique I went back to Santiago where I piced upp my father on the airport. It was realy nice to se him again after a year, and we did get a nice trip togeterh. First we left to see Valpariso, through my whole stay in Chile I have heard that Valpariso is such a beutifull town and that you just have to go there, that its not posible to stay in Chile without wisiting Valpariso. Wel we arived and I cant say I`m imprest by this town, it is so far the most dirty and filthey sitty I´v seen so far i Chile and I hve never seen so manny druncen chaby people in the streat in the midle of the day as in Valpariso. Vel the arcitecter is spesheal in the way that all the houseses is build in the hillsides so they all stay on poles but I think half of them is falling apart, valparisio is also supose to have a interesting cultural and bohemic life. I would say it is enought with one day to wisite this town.

The jurney went on and after 24 hours on the buss and a stayover in calama we arived in San Pedro Atacama. San Pedro Atacama is a smal turistic town in the midle of the desrt at 2500 meater. The hoases are made of adobe wich is a mud mixture and the town is sympatic. Here we made and exursion to gaisires, we woke upp early in the morning and went upp to 4000 m and upp there it was freasing in the early morning. But beutiful, because of the season the water from the gaisires was not higher then 5-6 meaters but when the sun raised it ws beutiful with the light palying in the fog and the wather.

We desided to selebrate christms in Bolivia on a trip to Sala de Uyuni. we let from San pedro on the 24 desember together with three others. The fist day we drowe throug a fantastic landscape upp in 4000 meaters, the mountains colerd in red, white, gray, grean, and brown were shining in the lakes full with flamincos. Ant the lakes as wel had ther caracteristic color in red, blu, green og white, all dependong on the mineral in the ground.

The first night we spendt in a hostal close to labo colerado, a fantasticl lake wich shined in redd and withe, but with a terrible wind blowing every afternoon. It was beutifull upp there but it was dificult to find the christmas feeling, with salt spageti and dry bred foe dinner and a groop of brasilienos wich was drincking and vomiting in the corners.

The day after we was driving throug a lanskape with an icredible buty on a road that gave us a good but masach. We pased several lagoons and and obersved the vicuñas vaking freely in the montains and it seamd like they are eating stones becaus y cant see anny vegetation in the aerea. I the nighet we got to salar de uyuni and we slept on the chore in a hotel mad of salt. It is not a beutiful hotel but the consept is interesting and we got served llama meat to christmas dinner, it was a nice evening we had there and it was interesting to see the litle museum that they had build with three mumis inside.

Then we crosed over the salar Uyuni and that was a fantastic wiew... it was amasing how the salt is firm and that it is posible to cross it by car, and it is so flat so white and with a six angeld stucture everyvere... It was a buty and fasinating. Tehre in the midle it is a Island full of catuses and we were lucy to get there in the beginning og the lowering, and it was beutifull...thiopus big flowers in the midle of a aerea so dry and arrid. I you scroll down you wil see ten fotos from theis tripp together with my norwegian text.

After crossing the desert we got into the sity of uyuni wich is a quiet plase full og garbidg outside of the turist senter. It is moantains of garbidg in the road crossing and outside of the sity the buches is cowerd byplastic bags so that you cant see the ground. Its amasingly ugly and sad to see how we humanes is treating our mouther earth. This is also a sign of powerty and the people living upp her are realy poor. The wilages have notheing and you are wondering of what do they live... it is dry everyvere, and its hardly posible to gro anything.

The rest of the tripp was dominated of beutiful landscapes smal farms, desert and haigh altitud vallys with llamas grasing peasfuly next to the flamincos.

The forth day we returned to San Pedro Atacama and tock directly a bus to Santiago. In Santiago we had to wate some hours on the busstation before we could move on. On here on the bustation the bad luck arrived. Wile I was chikking the departurtime, my father stayed alon with our lugage, in the same moment the buss arrived and then someone was running of with one of our bacpacs.. Gaad that was bad, and I got realy angry, but because of the people it wasnt posibel to anything. There we lost our pasaportes credit cards, camera, photo disc, glases and sunglases, and all the other ting that you normaly carry around in a smal bakpac on transit. for me it spechealy sucked to loos my fotos form my bice trip because I still hadn´t made a bacupp of them.. Wel chit hapends and life goes on.

We arrived in Puerto Montt and there my boy friend was wating neviosly on the bus station for uss to come, and to meet my father. When they bouth got familiar with talking english they went good along and in the enda they achualy made frends.. so that was realy nice.

In Puert Mont we hanged aroung some days to fiks all the papaer stuff for the robberyand then we left by bus and bout to Palena. Waw it was grate to come back to palena to se my friends and espeshealy the women where I lived for so long. I alls got to see my horses again and they are now nie and fat with ashiny fur and that was beutifull to see.. Together with my father we made a litle horce ride and I then rememberd how much I ove to sitt on the horsebac and how peasfuly I feel inside sitting upp there fealing the rythem og the horce walking and listening to its hoovs hittig the groand. I lov it.

After this nice days in Palena we tock a flaight back to Puerto Montt, rented a car and went of to Chiloe. Chiloe is an island south of Puerto montt and it is famus for potatos, feritails and in newer time salmones. It is a beutiful and charmy plase and I liked the vilages there with its old wooden houses and gren landscape. During a year it normaly rains 3 meeters so it is good to bring a rain jacket if you want to go there. Wel our misjon on this island was to wisite the blue muselfarms there, so that my father could get an idee how they work with musels here in Chile. So we drove arund wisiting musel farms, and other institutions working with musels. It was interesting and as wel hard work some times because I had to translate for my father all the time. Back in Puerto Montt the musel exursion continued and all in all I lerned allot about this industry.

Then the mounth with my father was ower and it was then time for him to go back to Norway. And I have to say that we had a grate time together, it is the first time I have traweld with my fatehr and I`d like to do it again.

After i had seen my fateher wel of on the air port I went back to Puerto Mott to stay some time with m boyfriend and to wate for a new pasport. I had two nice weeks there, cuiet and easy going enjoying my time with Marcelo.

After twoo weeks it was time to leav again.. and I had no idea that it would bee so sad to go.. I cryed and he cryed, standing there on the busstation knowing that we want meet again for gaad knowes how long, he triced me to fal in love with him that basterd, and I like it. Never before in my life it has ben so imprtant to go to internett, to write e-mails and to see if he is conected on msn just to get his sweet words. I achualy realy miss that boy and I hope that I soon vil get the chans to see him again. Whel this is the price I have to pay for traweling all over the wurld, it is beutifull but as wel it hurts.

I left to Santiago and prepered the las things and of I went to Argentina. Another time, there on the buss from Santiago to Mendoza crossing the beutifull moantains I cried, knowing that I was leaving Chile and by this leaving futher and furter away form my boyfried. In Mendoza i found a nice hostal and there i stayed 4 days. One day I went with the others in the hostal on a wine tour wissiting 3 difeent winerys and a choealat and licur factry. It was interesting to see the whole proses from harvsting the grapes to the reddy wine. It is amasing how bigg wolum they produse.

Another day when I went with a groop of 5 other form the hostal to see a national park close bye Mendoza became a dramatic day. befre we arrived in the park we had to walk some hundred meeters on the road and then sudenly two yung boys came running aftr uss one with a gun and the other manding hour backpacs... I was frosen and was thiking that my bacpack they want get, because there I had my camera.. And I had luck i didnt loos it. My friend form switzerland gave them her bag and then thy runn off. KLucely she only had some wather and a litle of monney so the lost weere not big.

So no I have been robed to with a gun, it was not a nice experiense and I feel less safe in bigger towns now then before.

After this experiense the tripp went to Salta via Catamarca wich is a quiet litle town on the halfe way. And now I´m in Salta, it is a turist place but I like it here, the town is more or les quiet and the people nice. But what i like most is what I´m going to do next. Finaly I will bye a doncey and start walking in the mountains here in the north. I will walk on old Inca paths and dirt roads, climbe upp to 4500 m and down to the jungl.. Its going to be fantastic. I´m heding for Bolivia and think I wil use abut two mounths on this jurney.

In salta I got help frome a Mountain Guide Mariano Merani to set upp the rout, get the contacts and to bye the doncey. He has been a big help organising it all.

So tomorow I´ll leave Salta to bye a doncey and it is incredible, finaly I wil fulfill the dream I had when I was leving Norway, to walk with a donkey in the montains on the treritory of the Incas. Its nothing more than fantastic and I promice to write you all aboyt it.

wich me good luck!

Thursday, February 07, 2008

Opp til nord

Heisann der hjemme.

Ja, de siste maanedene har jeg vaert mer turist enn det jeg har vaert paa hele oppholdet frem til naa. Det har vaert fine dager med mange opplevelser og mange timer paa bussen.

Vel, jeg faar begynne der jeg sluttet og der lovet jeg og fortelle noen historier om mine venner fra Chiles sosiotet. Det skal foerst sies at de er to veldig hyggelige personer som har hjulpet meg mye men vi har ganske foeskjellig kulturel og oekonomisk bakgrund. Da jeg annkom gaarden deres fikk jeg tildelt en egen liten floey av huset der jeg kunne boltre meg fritt, og da kveldsmaten ble servert maatte jeg flire godt for her ble vi severt av hushjelpa og talerknene skiftet ut etter hver ting vi smakte paa. Noe som var rimelig uvandt etter aa ha spist fra gryta den siste tia mens jeg var paa tur. Men det er rart med det, en kan venne seg til alt og naa har jeg da blidt godt vandt. Da jeg ble med dem in til sentrum av Santiago ble jeg advart mang en gang om at det ikke er et hus de har de men bare en leilighet, og at jeg nok desverre maatte bo paa rommet til hushjelpa, for de andre er opptatt. Hushjelpa bor nemelig for sg selv. Vel leiligheten ligger i en av de fine stroeene i Santiago har doertvakt 24 timer i doegnet og de har ikke mindre en 4 bad..... "liten fael leilighet maa jeg si...."

Jeg er ganske fasinert av aa faa et innblikk i den chilenske overklassen og derfor skriver jeg mye om dette for det er foerste gang jeg har sett hvor viktig det er med status, riktig etternavn og penger i banken. Jeg hadde to lignende opplevelser som sjokerte meg litt. En dag da vi var paa gaarden hans presenterte han meg for en arbeider, foer vi kom frem sa han til meg, naar du hilser paa arbeideren bare haandhils, ikke kys han paa kinnet som ellers er normalt naar du hilser paa en av det andre kjoenn. En annen gang ble jeg med han til Santiago Pepeches Club Som er Santiagos finest rideklubb, med en stor flott park, klubbhus og badebaseng. Faar aa komme inn maa du kjoepe deg inn som eier, men foerst maa du annbefales av to personer som er medlemmer i klubben og derreter studerer de din personlige oekonomi og sosiale dstatus innen medleme faar stemme paa om du faar bli medlem eller ikke... Uansett kom vi dit og hestene ventet paa salet, innen vi traff paa stalgutten fik jeg beskjed om;... "naar du hilser paa stalgutten ikke haandhils paa han, det er ikke skikk og bruk her".
Da Jeg fikk denne beskjeden viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere, for meg er det motbydlig aa skulle forskjelsbehandle folk ut fra sin oekonomiske og sosiale situasion, paa den annen side var jeg hans gjest og maate respektere han, han er ogsa en man paa 70 aar og derfor godt inngrodd i sine skikker. Jeg endte opp med aa ikke si noe for det ville ikke gjordt noen forskjel, men det var hardt aa bite i meg ordene. Og slik er det her over hele lina. Overklassen staar paa pidestaller i forhold til de fattige og oensker ikke aa ha noe med dem aa gjere bortset fra billig arbeidskraft.

Her i jannuar naar den norske deligasionen med Prins Haakon var paa besoek i soer chile snaket jeg i etterkant med en sjornalis som hadde interviuet han. Han var helt forelsket i Prinsens politiske meninger og imponert over at handels og industriministeren er medlem av en fagorgenisasion. For en Chilensk minister ville aldrig mingla seg med vandlig arbeidere paa den maaten. Saa ikke bare oekonomisk sett er det en stor forskjel mellim fattig og rik men det er ogsaa en stor sosial forskjell her i Chile.

Det var mye om sosoale forhold her i Chile, naa tilbake til reisen.
Jeg annkom mine venner i santiago me sykkel den 18 november og kjaeresten min Marcelo hadde bursdag den 21, derfor arrangerte jeg et overaskelsesbesoek med vennene hans der. Saa jeg annkom Paa dagen og dukket opp paa en liten sammenkomst paa kvellen. Da han saa meg fikk han nesten hjerteatakk, og det eneste han fikk sakt var DU.... ER DU HER???? Det ble en stor sukse og veldig hyggelig.

Fra Puerto Montt gikk turen videre via Santiago og opp til Arica helt helt i nord Chile, 28 timer paa bussen.. Paa veien krysset vi Atacama, verdens toerreste oeren, Og det var fassinerende. Aldrig foer har jeg besoekt en oerken og jeg var mektig imponert. Atacama er en stein oerken, og en streknng aa en muligens 1000 km er knusk toert og der det ikke finnes liv. Det er hvertfal det en skulle tro, men midt ute i ingenting duker det opp en liten dal og der nede kan du se groent, en liten livgivende elv som renner og traer og planter som gir lindrende skygge, noen hus og fruktbare aakre. I dette landskaet sjoenner du hvor viktig rent vann er for liv.

Ute ved kysten midt mellom sand og toerre fjell finnes Arica, en midelstor by og som de fleste chilenske byer er bygningsmassen ikke noe og skryte av. Men i naerheten ligger det to fruktbare daler og der er det merker av elgamle sivilisasioner hvor de har laget sine avbildinger av dyr og mennesker paa fjellvegene i enorme dimensioner. Det er ufattelig for meg at folk har bestemt seg foa aa slaa seg ned der i utgangspungtet. Det er vakkert men toert, og de som er vokst opp der kunne ikke tenke seg aa bo en annen plass. Jeg vet bare at jeg ikke kunne bo der lenge.

Fra Arica Dro jeg opp til en liten Landsby Putre. Putre ligger i oest paa en 4000 m over havet. Det er en liten sjarmerende landsby med stein hus og hoved naeringen er jordbruk, og der ble jeg kjent med det foerste eslet paa min reise og fikk kosa med en alpakka. Alt er toert men lanskapet er dekket med toerre busker og kratt. Det er regntid en gang i aaret aa de haaper at den blir lang i aar, for i fjord regnet det lite slik at i aar er det toerrere en normalt.
Jeg likte Putre men desverre kunne jeg ikke bevege meg mye rundt, for pusten var kort, og hodet verket om jeg ikke tok det rolig, det er lite oksigen der oppe og det merket jeg. Av den grunnen ble dagene der roligere en planlagt, tanken var aa gaa en lang fjelltur men det ble det desverre ikke noe av. Men opp til Lago Chungara dro jeg som ligger paa 4500 meter og helt paa grensen av Bolivia. Waw, der var det vakkert, en krystalklar luft og et storslaat landskap omkranset av vulkaner med snoe aa toppene. Alpakkaen og flaminkoene beitet i forgrunnen og gav et idyllisk inntrykk. Desverre har jeg ikke bilder fra dette, hvorfor skal jeg fortelle senere.

He he en artig opplevelse hadde jeg da jeg skulle reise fra Purte opp til Lago Chungara. Sakern er at det ikke er busser paa strekningen, derfor gikk jeg innom Politiet og hoerte om de skulle i samme retnig og om jeg kunne sitte paa. Ikke noe problem saa de og jeg fikk sitte paa i en bil. Men i veikrysset stoppet de, saa jeg tenkte at da daa faar jeg vel haike. Men de gav meg beskjed om aa vente. Etter litt begynte de aa vinke inn biler og trailere, og jeg lurte aa hvorfor de ba meg vente naar de begynte aa jobbe. Etter aa ha stoppet noen biler faar jeg beskjed om at; her er en tom trailer som skal til bolivia, du kan sitte aa med han! Det er den mest efektive maaten jeg noen gang har haiket paa. En politiuniform er effektivt til det brueket.

Paa vei tilbake til Arica haiket jeg ogsaa med en boliviansk trailersjofoer, han lurte aa om jeg noen gang hadde proevd en bolivianer og mente de var paa hoey tid at jeg proevde en.. jeg takka pent nei og han sa jeg gikk glipp av noe stort....Vel ikke noe galt med trailer sjofoerer men den gjennomsnitlige midelaldrene sjofoeren har ikke rykte for aa vaere veldig sexy, og det var da heller ikke han her.. Hjooo...wi9iii....NEI TAKK!

Tilbake i Arica etter en langsom trailer tur tok jeg bussen til Iquique, og der hadde jeg 4 fine dager. Ble kjent med en kar som bor paa stranda noen kilometer utenfor byen og jeg bada i stillehavet for foerste gang! En super kar han Jose som jeg bodde hos, han tok meg blant annet med paa Paraglaiding...WAW det var goey! Den foelelsen av aa sveve fridt som fuglen med vinden i annsiktet og utsikten over fjellene, havet og byen... en ubeskrivelig opplevelse, og helt klart annbefalt!

Derreter gikk turen tilbake til Santiago, nye 24 timer paa bussen foer jeg kunne plukke opp far min paa Flyplassen.

Dette ble mye tekst og lite bilder men haaper allikevell det har vaert artig aa lese.

Klemmer fra Nora:)

Saturday, February 02, 2008

Paa tur med far

Saa kom far paa besoek

Den 19 desember kom han og jeg sto spendt paa flyplassen og ventet mens jeg lurte paa om han hadde kommet seg vel frem. Og det var utrolig hyggelig og see han da han annkom.

Samme kveld dro vi til Valpariso. Valpariso er Chiles viktigst havn og gjennom hele oppholdet mitt her har jeg faat hoere at Valpariso det er byen av alle byer... det er ikke mulig aa ha besoekt Chile uten aa ha sett Valpariso for der er det saa spesielt og saa vakkert... Vet du hva... det er Puro mentiras som det heter her... Ren loegn betyr det. Og min mening er at Valpariso er en av de mest Chabby plassene jeg har besoekt her i Chilet til naa. Alt som heter hus er helt nedslitt og gatene er fulle av fylliker og andre chabby folk. Dette er en by med billig alkohol og store alkohol problemer.

Denne grafittien er en av de artige sidene av byen.

Det skal sies at byen har en spessiel arkitektur, der husene er klistret paa paaler oppe i fjellsidene, men flesteparten ser ut som om de holder paa aa dette ned. Byen er ogsaa kjent for sin bohem kultur, og har en del fine grafittier runt omkring og det skal vist vaere et bra kulturliv der. Men Valpariso er helt klart ikke mi smak og det var jeg og far ganske saa enige om.

De foerste dagene jeg hadde sammen med far maatte jeg dra paa smilebaandet, for plutselig oppdaget jeg hvor lik jeg egentlig er paa min far. Og vi er vel begge typisk norske. Der tusla vi vi rundt i tilsvarende shorts og nesten like sandaler, blonde med en kraftig benbygning og en avslappet men delvis tung gange. Han med pipa vippendes i munnviken og jeg med kameraet paa skraa over skulderen. Der vandra vi rundt og kommenterte daarlig vedlikehold og skitne gater som gode ordentlige nordmen vi er. For det er jo ikke aa nekte for at det aa ha et velholdt hus i norge er viktig, om du ikke har et nymalt hus og ikke har en hage med nyklipt gress saa kikker naboene rart paa deg og lurer paa om du er til aa stole paa eller om du driver med snuskete virksomhet.

vi hadde bare en dag i Valpariso og det var nokk, derretter satte vi oss paa bussen i 24 timer og annkom Calama en gruveby midt i oerkenen. Husene var lave sement hus men gatene rene og ordentlige, mange nye fine biler og vist nokk mye dyrere en andre steder i Chile. Med mange gruver i distriktet er det mye penger i omloep og derfor dyrere. I chile er det nemmelig ingen standard priser og prisnivaaet forandrer seg mye fra plass til plas og om det er hoeysesong for turime eller ikke. Dagen etter fortsatte tuern til San Pedro Atacama en liten turistifisert landsby midt i oerkenen, opprinnelig en liten oase. Dette er en sympatisk liten landsby med lave hus bygget i tradisionel stil i mur og gjoerme, men hvitmalt.

Og der er det varmt og toert....sola steiker, brenner, og det er aa foretrekke aa holde seg i skyggen midt paa dagen. Den ligger paa en 2500 meter og luften er krystallklar, maanden stor og stjernehimmelen virker naermere en vandelig. Det er i tilleg lite lysforurensing fra omgivelsene og derfor bra for strerneobservatorier.

Kl 4 sto vi opp morgenen etter for aa delta paa en tur opp til geisirene Tatio. Det var et flott syn, det var et stort ommraade som var gjennomhullet som en ekte sveitserost, med boblende vann og soeyler av damp som sto en seks, aatte meter opp i lufta.

Da solen dukket opp ble det et helt spessielt lyspill i damp, vanndammer og sandfargede fjeller. Mens vi var der fikk vi ogsaa bade i en varm kilde noe som var en behaglig oppvarming etter noen kalde morgentimer. Videre forstate turen innom en liten landsby der vi ble servert kjoett av llama, et meget smakfult magert kjoett.

Paa kvelden gikk vi inn i Valle de la muerta, de doedes dal paa norsk. Et toert forevent landskap i sandstein og solnedgangen straalte det hele opp i flammende roedt.

Fra Atacama bestemte vi oss for aa bli med pa en guidet tur til Bolivia og Saladr de Uyuni. Dette ble fire opplevelsesrike dager. Mange timer i bil men med en storslaatt natur, med fjeller i alle verdens farge, roede, blaa, groenne,hvite og gule laguner fulle av flaminkoer i rosa og hvitt og guanakoer som gikk og beita mitt inne paa viddene. Hva disse dyrene tiltider spiste var en gaate for oss alle, ingen kunne se noe vegitasion men beite gjorde de, jeg mistenker de for aa spise sand og stein...

Lago verde rett ved grensen av Chile.

Foerste dagen av turen dro vi gjennom et oerken landskap der fjellene var fulle av mineraler, hvite topper av fossfor frorekomster, groenne kopper forsamlinger, knall roede omraader som muligens er bauxit, og mye annet som jeg ikke husker hva er, men fassienerende er det. Vi badet i en varm kilde og besoekte en gjoerme geisir, gjoermen kokte og det som var fassienerende var at i hver hull bortigjennom var det forskjellige farger med forskjellige mineralfoerkomste, de var graa, gulaktige, gorenne og en knall roed.

Paa kvelden annkom vi Lago Colorado/ den roede skjoenen, der vi overnattet, det var en fantastisk natur og i innskjeen bodde det en enorm mengde flamencoer. Men vi var paa en 45oo meters hoeyde saa det var desverre begrenset hvor mye jeg oreket aa gaa rundt. Det var tungt men jeg merket helt klart en forskjell fra forige gang jeg var i tisvarende hoeyde, det var mye bedre denne gangen. Der oppe i hoeyden var det kaldt og det var en forerdelig vinn, er sikker paa at det i kastene blaaste opp i sterk kuling og slik var det hver dag sa de.

I vankanten veitet llamen.

Datoen hadde blitt den 24 og det ble julaften der oppe i det bolivianske fjellandet, men julestemning det maate vi lete lenge etter. Middagen besto av salt spagetti med salt kjoettsaus, fulle brasilianere paa naborommet og en do som var mer motbydelig en det du har lyst til aa forestille deg. Men dog, vi hadde godt selskap med de andre i reisefoelget, to fra Ny Seland og ei fra Frankrike.

Neste dag ble en dag paa hompete veier, med vakre fjeller og vakre laguner og mange flaminkoer.

I oerkenen har vinden og sanden gjennom aarenes loep slit til fantastiske steinformasioner som dukker opp midet ute i ingenstedsland.

Paa kvelden overnattet vi i et salthotel. Det ser ut som et hvit mursteinshus der murstenen er saltblokker, et artig konsept. I forbindelse med hotellet har de bygget opp et lite museum der de blant annet hadde tre mumier som skulle vaere en 1500 aar gamle eller noe, husker ikke helt.

Paa kvelden ble det en bedre middag og vi fikk servert llama stek med stekte poteter, og vin for de voksne. En merkbar forbedring fra dagen i forveien. Saa da ble det en ordentlig jule middag paa oss.

Den 26 gikk turen ut paa saltoerkenen Uyuni, et imponerende syn, hvit hvit hvit og hvit, med et saltlag fra noen faa sentimeter opp til en 15 meter. Det er utrolig! Det er som en krystalhvit panneflat sneflate med forskjel fra at saltet danner store sekskantede strukturer over hele overflaten.

Mitt ute i saltoerkenen var det en liten oey full av kaktuser, opp i en 5-6 meter hoeye.

Vi var saa heldige at det hadde sprunget ut noen blomster, for en vakker blomst!

Og endelig fikk vi danset rundt juletreet og sunget julesanger:)

Etter denne fantastiske opplevelsen gikk turen inn til Uyuni by. Ah... foerst skal jeg fortelle dere historien om hvorfor denne innskjoene naa bare er salt. Det har seg nemmelig slik at foer som naa er mennene i omradet machister og en dag for lenge lenge siden annkomdet en famili med sine llamaer til omraadet. Familien opholdt seg paa kaktus oeya mens Lamaen oppholdt seg paa en annen. Mor i huset gikk og bar paa et lite barn og var derfor med melk i brystet. Men paa tross av dette forlangte mannen at ho skulle dra ut og se til dyrene. Ho ble rasende paa mannen som aldrig gjorde noen ting og la av gaarde. Siden ho var saa sint kom ho til og soele ut melk i vannet, men raseriet hadde gjordt melken salt og i samme oeyeblikk forvandlet vannet seg til en saltoerken. Saa pass paa gutter, det er urtolig hva sinte kvinner kan foere til.

Vel vi annkom Uyuni og det er en avslappet by med en hyggelig hovegate. Men utenfor hovedgaten er det et syn. Soeppel systemet fungerer slik at soepla setter du ut i midten av gatekrysset og etter en uke eller to kommer soeppelbilen og henter det. I mellomtden har loeshuner og andre dyr gjordt sin jobb med resirkulasion, og vinnden har soerget for aa spre alle plastposene og annet loest soeppe. Praktisk i og med at det blir mindre soeppel og ta med seg i soeppel bilen. Utenfor byen er det derrimot et moetested for alle plastposene, de flyr med vinden og fester seg i det toerre kratter, vel jeg antar at det er toert kratt som er under for det saa mest ut som en lav skog av plastposer i alle farger, helt klart fargerikt men....

I Uyuni er det ogsaa en tog kirkegaard som var noe for seg selv, med gamle taag rekker som de saa pent parkerte for mange ar siden og derreter er det ingen som har roert de bortsett fra vind og sand.

Uyuni har ogsaa sitt preg av landsby der kvinene gaar aa roekter grisene sine i gatene midt i byen:)

De neste timene i bilen var fulle av vakre fjelloverganger. Vi kjoerte blandt annet gjennom en dal der det renner en knall blaa elv. Innimellom dukket det opp et lite hus og en aker lapp. Nesten opp e i 4500 meters hoeyde dyrket de poteter og det var imponerende. Det de ellers dyrker i omraadet er et produkt som heter kinoa, det er som en blanding av ris og korn med en noeytral smak, men god.

I dette omraadet hadde jeg virkelig lyst til aa vandre rundt en stund, vakkert, tilgang til vann og fjelformasioner som laberynter, fantastisk!

Siste natten overnattet vi i en liten landsby hoeyt oppe i fjellene, tidligere skal plassen ha fungert som en samlingsplass for de lokele landsbylederne.

Og nedenfor kan dere se en lokal leder... hehe (Viking vell og merke)

Tilbake i Chile tok vi bussen fra San Pedro Atacama til Santiago, 24 timer. I Santiago hadde vi en 4 timers pause som ble mindre hyggelige en planlagt. For da vi sto og venta paa neste buss var det en som loep av gaarde med den lille ryggsekken til far. Det var et godt varp for den inneholdt kameraet til far, minnedisken til fotoene mine, briller, solbriller, pass, kreditkort, penger og ikke minst pipa til far, rett og slett hele pakka... Det hele skjedde et oeyeblikk da bussen annkom og oeynene for et oeyeblikk var festet en annen plass. KJEDELIG er ordet. Det meste er erstatelig, men det koster mye arbeid og naar du er paa ferie har du ikke saa lyst til aa bruke tia di til aa loepe fra kontor til kontor og ringe halve verden rundt for og ordne opp i det hele.

Vi fortsatte naa videre til puerto Montt en bustur paa 12 timer mer og da vi annkom var vi rimelige slitne, men Marcelo sto og venta paa oss paa bussplassen og det var veldig hyggelig.

Etter en 4 dager i Puerto Montt med politibesoek, telefoner, styr og stell men heldigvis tid til tusling langs strand og i fjellet, og en rolig nyttaarsfeiring tok vi buss og baat fra Puerto Montt via Hornopiren ned til Chaiten for dagen etter aa annkomme Palena. AAA det var hyggelig aa se tante Chila igjenn!!! Vi ble motatt med aapne armer og jeg ble meoedt med en god klem. Tok en runde rundt i landsbyen og hilse paa venner og det var som aa komme hjem... Palenea er en vakker plass det er det ingen tvil om. Dagen etter dro vi for aa hilse paa hestene mine.

OYOYOY som jeg hadde savna de.... De var naa gode aa fete og blanke i pelsen. Det beste var at de huska meg. For uten problemer kunne jeg gaa bordt til dem og hoppe opp paa ryggen uten sal og uten hodelag... Og der sto de og vippa paa oerene. Hveldigvis fikk far og jeg muligheten til og ta en liten ridetur, og da kjente jeg hvordan jeg slappa av og kjente meg lykkelig der jeg foelte helstens muskler under meg og lyttet til takten av hovene.

Det ble bare tre netter i Palena og kort tid, men turen fortsatte til Chiloe der oppgaven var og undersoeke blaaskjelsproduksionen paa oeya. Paa Chiloe er det mye havbruk og skjoeen er ful av lakseoppdrets annleg og skjellanleg.

Over hele linja ligger det smaa fiskebaater i kaia og kulturen er preget av hav og poteter. For Chiloe sies aa vaere oprinnelsen til Potetene og det skal finnes en 100-150 forskjellige potetsorter der. Det er en hyggelig bebyggelse med trehus og fine markeder med kunsthaandverk.

En liten midagslur er greit midt paa dagen.

Vi fikk besoekt et skjelanlegg, et laberatorie og den lovgivende instiusionen for havbruket. Det var i det hele veldig innteresant og jeg laerte helt klart mye. Men slitsomt var det for jeg maatte hele tiden oversette fra spansk til norsk. Og i og med at jeg ikke kjenner faget eller fagtermnologien hverken paa spansk eller norsk var det en utfordrigng aa faa med seg det hele. Men det gikk naa sin gang og han far virka fornoegd. De siste dagene i Puerto Mont ble det mer skjellbesoek, tiden paa reisen med far gikk mot slutten og dagene hadde flydd.

Siste kveld gikk vi ut paa en veldig hyggelig resturant med levende musikk. Far og Marcelo kosa seg med vin og pico sour, og utover kvelde ble smilene brede og rytmene klappet, jeg tror jagumeg de to gutta har blit kompiser etter disse dagene, og jeg kan jo ikke si annet at det gjorde meg glad!

Tilbake siste dag i Santiago fikk vi ordnet med et utreise papir til far paa ambasaden og soekt om nytt passs til meg. Reisen med far var over og det var en fin maaned. Det er lengesiden jeg har hatt mulighet til aa bruke saa mye tid sammen med han og jeg setter stor pris paa at han tok seg tid til aa komme aa besoeke meg her paa andre siden av verden.

Takk skal du ha far.

Men eventyret er enda ikke over men naa fortsetter ferden alene.

Vi hoeres ved gutter og jenter.


Saturday, December 01, 2007

Sykkel tur

Heisann dere der hjemme.

Venter dere paa nyheter? Vell endelig har jeg faat satt meg ned for aa skrive litt. Lysten til aa sitte paa internet om dagen er ikke saa stor, for det er saa mye annet og finne paa, saa derfor gaar det litt tregt i svingene med denne siden. Men her kommer siste nytt fra turen jeg har gjort de siste to maanedene. Og det har vaert en virkelig fin tur, det kan jeg fortelle dere med en gang.

Tiden jeg hadde i Puerto Mont var virkelig fin og jeg fikk gode venner og fine opplevelser. Og himmelen... er ikke saa verst vakker som dere ser paa bildet med utsikt over byen.

Marcelo er navnet paa den gutten som er aarsaken til at jeg ble i Puerto Montt saa lenge og jeg kan vel roepe at vi fortsatt holder i hop, saa det er hyggelig, selv om jeg naa sitter aa skriver i nord Chile. Vi faar se hva som skjer med tiden .. der er vel ikke mer og si om den saken. Vel,
Marcelo er klatrer og jeg fikk bli med han paa jobb noen dager, det var underholdene og jeg ble firt ned i rappel en 40 meter hoey foss og sendt utfor i canopy som proevekanin...IIIIIHHHAAA goey var det.

Vi tok ogsaa en tur opp til Petroe og Lago Todo Los Santos og det er vakkert der det er sikkert aa vist men husk myggstiften for myggen biter og det er mange av dem og hestefluene kommer til aa sverme rundt deg om sommeren. Men plassen er verdt et besoek.

I Petrhue er det ogsaa en fantastisk utsikt til Vulcan Osorno, som det er mulig aa klatre opp om sommeren. Noe jeg haaper paa aa gjoere naar far min kommer paa besoek og vi skal tilbake til ommraadet.

Skal vi se... sykkelturen begynte og jeg forlot Porto Montt paa sykkel glad og fornoeyd men foer jeg hadde kommet en mil paa vei oppdagent jeg blod i urinen og bestemte meg for aa stikke innom foerste og beste lege jeg fant og det var i Puerto Varas to mil unna. Naa var det heldigvis ikke noe alvorlig, en lite urinveisinfeksion men jeg ble annbefalt og holde meg i ro en ukes tid i tilfelle komplikasioner saa jeg endte opp med aa dra tilbake til puerto Montt og kosa meg der en uke til.

Og saa i midten av oktober begynte turen for alvor, paa sykkel, jeg kom meg avgaarde og rompa verka.. jeg hadde jo ikke sotte paa en sykkel paa et aar og naa hadde jeg en 40-45 kg bagasje med meg i tillegg saa det er ikke saa rart. Men utsikten var vakker saa jeg svetta meg avgaarde og noet det hele.

Mellom Ensenada og Los Cascadas fikk jeg med meg en vakker solnedgang over lago Llanquiue.

Men naa maa jeg finne et kart for asa huske stedene jeg har vaert innom, turen gikk via Puerto Varas, Ensenada, Puerto Octay, via Entre Los Lagos til Rio Bueno.

Turen fra Puerto Octay til Rio Bueno var en straalende dag, en av de foerste virkelige varme dagene og jeg noet sola, men glemte solkrenen. I omraadet er det mye skogdrift og plantasjer av ecalyptus og furu, noe jeg ogsaa kom til aa se mye av senere paa turen litt lengre nord, og det i enorme omraader. Ca 12 aar sier de at et tre trenger for aa bli stort nokk til og hoge det. Det er litt raskere en der hjemme. Enkelte omraader i sentrale srtoek har de plantasjer av gigantiske stoerelser en treforedligsfabrikk paa hvert hjoerne. Omraadet er flatt med vulkaner som stikker nesa opp i ny og ne, saa det er meget gode jorbruk og skogsdrift forhold. I soer er gaardene ikke volsomt store men nordover jo nermere Santiago du komme blir aakrene og skogsplantasjene stoerre og stoerre, produktive er de med en superrik herre og mange fattige arbeidere.

Denne dagen som var saa fin, fant jeg en vakker plass og spise lunsj, med en fantastisk utsikt, vindstille og stille og fredlig, men soepla floet... det er nemmelig en daarlig vane chilenere har og sleppe ned soepla si bak helene naar de gaar og tilsvarende ser det ogsaa ut til tider.
Daa jeg kom frem og fant et hotell sent paa kvelden oppdaget jeg konsekvensen av solen den dagen. Midt paa dagen tok jeg paa meg en genser for aa beskytte meg men det var tydligvis ikke nokk. Saa pass dere for sola om der skal hit, den brenner mye sterkere her en i Norge for osonlaget er tynnere en det som er bra for helsa. Jeg har observert mange som har opperert oeynene fordi sola har brent dem, saa solbriller med uv beskyttelse er ogsaa superviktig.

Ille ser det ut, og god og varm holdt jeg meg paa natten men heldigvis vondt gjorde det ikke.

Dagen etter gikk turen til Valdivia paa kysten og dette var en hard dag. Det regnet og blaste og dermed tungt aa sykle, jeg var sliten fra dagen i forveien og store deler av veien var grusvei, med gode stor homper og bratte opp og nedoverbakker noe som i seg selv er sent og mye tyngre en asfaltveier. Jeg slet meg fremmover, bein og rome verka og til slutt gikk jeg ved sidenav sykkelen i hver bidige lille oppoverbakke. Men frem det ville jeg for jeg jeg viste at i Valdivia venter det et hyggelig hjem paa meg. I januar da jeg var i villa Ohiggens ble jeg nemmelig kjent med et ektepar fra Valdivia og de innviterte meg til aa komme paa besoek, og det benyttet jeg meg av. Da jeg endelig kom frem kl 10 paa kvelden var jeg god aa sliten men det hjalp godt da jeg fikk en dursj og nybakt broed til kveldsmat.

I Valdivia ble jeg i 4 netter og hvilte ut, og hadden fine dager. Valdivia er en av de finere byene jeg har sett i Chile og jeg likte meg godt der. Byen er full av parker og avslappet groenn om du skjoenner hva jeg mener. Gjennom byen renner det en elv der sjoeloevene hviler og de krabber opp paa plenen og mingler med folk naar de foeler for det. Far i huset der jeg bodde er isbredforsker og jeg ble innvitert til aa besoeke jobbens hans og fikk en innfoering i isbred og klimaforsking noe som var veldig innteresant. Foer jeg dro fikk jeg ogsaa med meg et rodeo som er nasionalsporten her i chile. Det var artig og se, denne sporten er kritisert for aa vaere brutal mot oksekalvene men jeg vil si at dagliglivet paa gaardene er my mer brutalt endet de gjoer her.

Turen gikk videre fra Valdivia via Pangipulli, Lincon Ray og Villa Rica til jeg kom frem til Pucon der jeg ble i 3 netter. Pucon er en turist landsby og baerer preg av det. Men naturen er vakker og det er mange muligheter for aa gjoere ekskursioner derfra. Som mer eller mindre alle andre som besoeker Pucon bestemte jeg meg for aa gaa en tur opp til toppen av vulcan Villa Rica som er en aktiv vulkan og det er mulig aa se lavaen som velter rundt naar du staar paa toppen.

Det var en fin tur, og ikke valdig hard etter min bedoemmelse, vi tuslet sakte oppover jeg i en gruppe med 6 andre men totaltsett en 40 personer som vandret oppover fjeldsiden. Maa vel innroemme at jeg foretrekker aa gaa alene. Uansett utsikten var vakker men uheldigvis kunne vi ikke gaa helt opp fordi vulkanen spyttet ut saa mye roeyk den dagen som ble blaast ned i loeypa saa det gjorde vondt i lungene aa puste inn roeyken. Men artig var det lell.

Dagen jeg dro fra Pucon regnet det fra morgen til kveld. Jeg tok inn paa en liten grusvei som jeg hadde hoert skaulle vaere saa vakker og det er den sikert naar det er fint vaer. Men vet var noen oppoverbakker som var brattere en oenskelig og samen med mye loesmateriale og regn hadde jeg problemer med aa komme meg opp bakken gaande, for jeg tok ett steg fem og gled et halvt tilbake. Men opp kom jeg og paa utsiktsdpunget saa jeg ikke annet en et taakehav. Den natten god og sliten fant jeg en stille plass til teltet mitt og klissblaut som jeg var krabbet jeg inn og fikk varmen inne i soveposen. Dagen etter letta det heldigvis opp og jeg fikk toerka kropp og skjel. Dette var den siste regndagen jeg hadde paa turen min og jeg var glad for det, for det er mye hyggeligere med sol paa toppen av sykkelen. Etter Cunco tok jeg inn paa en ny liten grusvei over fjellet. Dette var en fin vei og sympatisk, men da jeg var kommet et lite stykke opp i fjeldsiden stoppet det en bil og som gode chilenere som de var innviterte de meg til aa transportere meg og sykkelen over fjeldet. Da de saa at det var ei jente som sykla der alene fant de nemmelig ut at det var tryggest aa hjelpe meg, for der oppe i fjellet helt alene er det jo farlig for ei jente... det vandrer jo puma der... etter landsbyen dit de skulle er det rett linje til den firefeltshovedveien saa der er det mye tryggere mente de. Uansett jeg bestemte meg for aa takke ja til tillbudet for aa hvile beina litt, for de var slitne fra dagene i forveien. Og vakker var utsikten der oppe til vulcanen Llaima og snoen laa fortsaat i veikanten.

Saa jeg kom meg naa ned til sivilisasionen overnattet i Vilcun og fant veien ut paa den trygge ruta 5. fire felt med mye trafikk og raskt gaar den..da jeg sto stille i en oppoverbakke og trailerne kjoerte forbi skjoev luftrykket hel sykkelen oppover. Jeg likte meg ikke der, men kilometerne gikk raskt. Denne dagen pungterte jeg ogsaa, skifta dekk og fortsatte glad og fornoegd. Men 500 metter lengre borte pungterte jeg igjen, hell i uhell var det ved en bumstasion og veiservisfolket var saa snille og kjoere meg til en bensinstasion utenfor Victoria der jeg kunne lappe sykkelen. Og jeg begynte og lappe stille og fredelig og mens jeg jobba dannet det seg en ring med mannfolk rundt meg som sto og kikka med store oeyne.. ei jente som lappe sykkel..... Og de kom med gode raad om sykkellapping selv om de ikke hadde peiling, de maate jo vise at de var menn. Da spoersmaalet kom om hvorfor ikke Chilenske jenter kunne slikt hadde jeg lyst til a svare: fordi chilenske menn ikke kan det, men jeg lote vaere med et smil. Overnattingstilbud fikk jeg ogsaa men takka nei til det.

Victoria er den mest triste og deprimerte byen jeg har sett saa langt her i Chile og overnattingstedene holder stengt paa soendager, saa det var vrient aa finne en plass og sove, men tilslutt fant jeg et rom som var godt overprist der jeg kunne vente paa at Marcelo skulle komme med bus fra Santiago. Midt paa natten annkom han og det var godt aa se han igjen.

Marcelo hadde noen dagers ferie og vi bestemte oss for aa dra til Lonquimay en liten landsby oppe i fjeldene. Saa vi lasta sykkelen paa bussen og gleda oss til noen avslappede dager sammen. Og det ble noen fine dager oppe i fjellet. Lonquimay er en liten rolig landsby med en god ennergi men folk er fattige og sliter med daarlige hus og kalde vitere. Men naturen og utsikten vakker. En dag klatra vi opp paa en liten fjeldtopp og fikk med oss en fantastisk utsikt til vulcanen Lonquimay og solnedgang over landsbyen.

Da Marcelo dro tilbake til Puerto Montt satte jeg meg paa sykkelen igjen og fortsatte turen i ensomhet. Men Naturen var saa enestaaende vakker at jeg noet hvert minutt. Fjeldene ruvet groenne og ville over meg og elven gravde ut dalen ved sidenav meg. Den foerste biten av veien var en grusvei og behagelig, andre delen av veien var et kappittel for seg selv. Det kalles mer en kroettersti enn en vei og er fin om du er glad i raelly, paa sykkel med bagasje var det saa som saa, men vakkert. Her ovrnattet jeg en natt.

Utsikten var fantastisk og kvelden behagelig temperert. Men denne kroetterstien har sin historie. Jeg slet meg oppover og maatte tilnaermet baere sykkelen foe aa komme meg frem.

Ett stykke oppe i bakken moette jeg paa en kar somm bodde i naerheten og han tilboed seg og hjelpe meg noe jeg ikke takka nei til. Da vi kom til toppen sa han... Du har en fin dysikk du... kan jeg ta pa deg? og strakk ut honda og kloep meg i rumpa.. NEI var svaret... AAH det var synd, saa jeg faar ikke kjenne paa deg da... ok had det bra... Det kalles en desperat bundetamp!! hverken mer eller mindre. Da jeg kom ned paa andre siden og kryssa elva kom jeg frem til en liten landsby som er bebodd av urbefolkningen her. Mapuche heter de i lavlandet menb i fjeldet har de et annet navn som jeg ikke husker. men det var innteresant og besoeke dem. Hele denne soma er tilnermet bare befolket av urbefolkningen og det var inneresant og besoeke deres museum i Ralco.

I dette omraadet er det en konflikt mellom befolkningen og vannkraftverk so mde bygger der. Utenlanske firmaer kommer og instalerer seg og sender ennergien til santiago saa lokalbegolkningen vinner inngen ting paa at landet deres blir lagt under vann. Slik er det stort sett saa er det spanske firmaer som kjoeper opp men naa er det et norsk firma som holder paa aa etablere seg i tillegg.. saa naa er de sinte paa oss dere. Og vakkert er omraadet som dere ser og siden dammen er ny er det veldig lett og se merkene etter dammen.
Turen fortsatte til Santa Barbara og der ble jeg innvitert til aa overnatte hos en familie der dattern i huset var lam fra nakken og ned og hadde sotte i respirator i 10 aar.. for et liv.. jeg er glad for at jeg har helsa i behold og kan legge ut paa sykkel og gaatur naar jeg foeler for det.

Turen gikk vider til en liten landsby som heter Yungay og derfra via Chillan til Ninhue. Denne dagen var en fantastis dag og til sammen sykla jeg en 120-30 km. Men det gikk saa fort aa greit for det var et bakkelandskap slik at i alle nedoverbakkenen fikk jeg fart til oppoverbakkene saa jeg kom meg til tops nesten uten og trokke. Det var bare en fantastisk herlig sykkelfoelese.

En hest lastet med choshaiyuyu en tang som de bruker til supper og annn mat. Tradisionelt sett frakter de den opp fra kysten paa esel men de har vist bytta til hest.

Men dagen etter var jeg sliten og det gikk traat. Det var varmt og lange oppoverbakker. Men da jeg svetta meg oppover stoppa det jammen meg ikke en motgaaende trailer sjofoer og strakte ut en flaske med kal drikke med beskjed om og holdde ut. Det som var artig denne dagen var at jeg kom inn i de store skogrifts ommraadene og det var mye toemmertransport paa veiene. Og jeg er sikker paa at det var mange av sjofoerene som kjoerte forbi meg minst to ganger for paa slutten av dagen hilste og tuta sjofoerene mer mer for aa oppmuntre meg videre paa tren. Den natten sov jeg i Cauquenes en litt stoerre by paa et hotel, og der trivdes jeg ikke i det hele tatt. det gode humeret jeg hadde tildligere paa dagen forsvant og da da jeg la meg til aa sove foelte jeg meg virkelig misserabel. Foer det var saa upersonlig og stort.Takke meg til landsbyene.

Til Pelluhue er det ikke mer en en 65 kilometer men de var lange. Jeg var sliten og det var motvind saa jeg var skjelegald da jeg kom meg frem. Dette er en liten landsby med havet og jeg bestemte meg for aa ta en fridag og hvile ut litt. Det var herlig og jeg hadde en fin hviledag i sola og hygga meg med aa spise skjellmat sammen med nabokona som innviterte meg paa besoek.

Da Jeg la avgaarde igjen til Putu var ennergien steget og jeg noet dagen paa sykkelen langs kysten aa kjenne lukten av hav og sola varme paa skinnet. Det skjedde ikke saa mye spessielt disse dagene men jeg kjente hvordan musklene ble sterker og formen bedre og det lite jeg godt, naa noen uker etter savner jeg denne konstante fysiske aktiviteten og aa vaere god aa sliten paa slutten av kvelden. Uansett etter en natt til i en liten landsby jeg ikke husker navnet paa naa Annkom jeg Tenu. Tenu er en typisk liten landsby i sona central og det var innteresant. Boende ploeyer gjordene sine med hester og alle dalene er oppdyrket og groenne og fine. Dalsidene rudt er toerre og golde slik at kontrsten blir stor. Smaa boendene dyrker mye groensaker mens de som har litt stoerre gaarder staar for vin og frukt produksion.

Dette er ogsaa et distrikt der de paraktiserer mye nasional sporten Rodeo og jeg var saa heldig og faa delta paa et i Teno. det var ikke en stadion som var verken stor eller flott men den var veldig typisk og gave et godt bilde av bygada der.

De fineste rompene i Chile

Site dagene paa sykkelturen min ble en varm dag. Jeg dro nogenlunde tidelig avgaarde men midt paa dagen stekte varmen saa jeg foelte at jeg sykla inne i en stekeovn. Hele dagen sykla jeg paa ruta 5 firefelts hoedvei og mye raske biler.
Asfalten sugde til seg sola og glinset bortigjennom av varme. Paa tross av solkrem paa hendene oppdaget jeg paa kvelden blemme lignende utslett fordi sola hadde brent meg, det var varmt, og da bestemte jeg med for at jeg ikke har lyst til aa fortsette oppover i oerkenen paa sykkel. Jeg vet det er endel som krysser men jeg har ikke lyst til aa utsette kroppen min for den paakjenningen. Det var en 36 *C kl 18 paa kvelden saa det var varmt nokk for meg. Etter mange liter svette annkom jeg til slutt Gaarden til en venn av meg som ligger i Codegua en 2o km fra Rancagua. Han dyrker hasselnoetter og da jeg annkom fikk jeg tildelt en egen del av huset der jeg kunne bo, Hushejpen serverte treretters middag og ikke minst fikk jeg dursjet meg. Det var saa hyggelgi aa komme frem og der ble jeg i noen dager aa slappet av. Dette er en venn jeg ble kjent med i Villa Ohiggens da jeg var der i februar og de innviterte med ga til aa komme paa besoek, saa det var riktig hyggelig. Dette er et ektepar paa en 65-70 aar en del av Chiles sosiot men ungdommelige og veldig gjestfrie. historiene om mitt opphold med dem kommer senere, nesete gang jeg faar somlet meg til aa oppdatere denne siden.

Naa har det blitt den 2 jannuar og jeg endtet turen min i midten av november saa det er mye aa fortelle men dere faar vente i tolmodighet saa kommer det nokk paa trykk etter hvert.
Saa GODT NYTT AAR alle sammen og saa haaper jeg at vi ses ved i det nye aaret som kommer.
Nyttarsklemmer fra Nora:)