Eseltur

ESEL

2008-03-07T15:38:00.000-08:00

Ja naa er jeg paa tur dere. og endelig har jeg kjoepet meg et esel...

det var vel paa tide...

Saa er er vi... og det er sant at esler elsker gulleroetter!!!

saa vi har blitt venner:)

Skriver mer naar turen er ferdig, om et par maaneders tid.

Klemmer fra Nora og Eslet Gavilan

Argentinere

2008-02-23T16:01:00.000-08:00

Heisann

Til slutt dro jeg naa fra Chile og kom meg trygt over grensen til Argentina med nytt pass. Og fjellovergangen fra santiago til Mendosa er fantasisk. Med store mektige fjell og dype daler. Men det var trist aa dra fra Chile. Da insaa jeg at jeg dro lengre og lengre bort fra kjeresten min og at jeg ikke lengre kunne snakke med han hver dag, saa da begynte jeg aa graate. Og hele veien til argentina var jeg full av foeleser og da jeg saa noe vakkert trillet taarene og da jeg tenkte paa at det er lenge til jeg kommer til aa se Marcelo igjen trillet taarne. Men samtidig saa var det ogsaa vakre foeleser...jeg har aldrig vaert saa aapen foelesesmessig foer og det er vakkert i seg selv.

Jeg annkom Mendosa og tok meg inn paa et herberg der, og det ble hyggelige dager sammen med eiere og andre turister. Jeg ble blant annet kjent med ei veldig hyggelig jente fra Sveits som hadde funnet seg kjereste i Peru saa vi hadde jo noe og prate om og jeg satte veldig pris paa hennes selvskap mens jeg var der. I Mendoza ble jeg med paa en vintr der vi besoekte 3 forskjellige vinpordusenter aa en sjokolade og likoer fabrik. Det var fasinerende aa vinproduksinen fra egynnelse til slutt og det er utrolig hvor stor produksion det er snakk om. Bare i Mendoza forsto jeg som at det er en 1500 produsenter. Det var en intersant dag men jeg holdt meg til aa smake paa skjokoladen.

En annen dag i Mendoza ble jeg og 5 andre fra hostalet med paa en tur til en nasionalpark like inaerheten av byen. Foer vi annkom dit maatte vi gaa et lite stykke paa veien. Og der rett bak oss dukket det opp to unge gutter med pistol og forlangte aa faa ryggeskkene vaare. Jeg hadde lite lyst til aa gifra meg ryggsekken min med kamera oppi og ble staanede helt stille uten aa roere meg. Og jeg hadde flaks for min veninde fra Svits gav fra seg sekken sin og da loep de, heldigvis hadde ho ikke noe av verdi i sekken sin bare en flaske vann og noen peso. mendet var en guffen opplevelse og naa liker jeg store byer enda mindre en foer.

Fra Mendoza dor jeg til Catamarca som er en hygglig liten by paa halveien til Salta. Der tusla jeg rundt og kosa meg i et par dager foer jeg tok bussen videre til Salta. Og her i salta har jeg naa vaert noen dager. Og tiden... den har jeg rukt paa aa planlegge neste eventyr. For endelig skal jeg kjoepe meg det etterlengtede eslet og jeg skal ut aa gaa i fjellenen her i nord paa gamle inka stier og vakker natur. I morgen er den store dagen for da skal jeg dra ut paa landet og kjoepe esel og jeg gleder meg som et lite barn. Endelig skal droemmen jeg hadde da jeg dro fra Norge gaa i oppfyllelse.

Saa gutter aa jenter, oensk meg lykke til paa ferden. Naar jeg avslutter lover jeg aa fortelle det hele. Men dere maa nokk vente i tolmdighet paa neste innleg.

And life goes on

2008-02-12T07:32:00.000-08:00

Wel wel wel my friends.

Now its a log time ago that I wrote in Inglish. It is alot to tel but I´ll trye to make it short just to make you updated about what is hapening in my life.
In midle of october I finaly left Puerto Montt and my boyfriend ther. It was sad but I new I would see him again so it was ok. I left on my bice, alone with more or les 45 kilo luggage, it was a chalange to upp thous hils, but after some time I got much beter, and in the end of the trip I was almost flying. About one mounth I used on my jurney up to Santiago, and it was a beutiful mounth. What I enjoyed most was to stay in fisical activity every day and feal how my boddy got stronger and how it resisted more. But some times I felt lonly, when I was tired and I mist my boyfriend the upphils felt long and hard, then I would have loved to have my horses there to give mi some company. Because the horses are god compani and they give good confort when you need it. And trawelig by bice is wery diferent form with horses, It is much faster and you don´t have the peacefulnes and the same time to observar the plants and the nature or to conversate withe the people on the road. But yo do get to see more places in shorter time, the truck drivers gets your friends and it is lovely to feel the wind in the face in the down hils after a long swetty upphil.
The downhils were absolutly the best part when I felt flying of, that´s when the butterflyes song in my stomack and I felt happy.

Wel I lefte Puerto Montt and found my way upp the region de los lagos, and from there crosed over to Valdivia. Los Lagos is famus for its buty and it is true that it is butiful. The landcape is more or les open with many farms with greman origion. But in the bacground the vulcanos raises upp with all its power and buty, and when they reflect them selfe in the water in the lakes you get filed with a feeling of gratfullnes because they alowd you to admire them. In Pucon the turist capital of this aerea I did like everyone else and I walked to the top of the vulcano Villa Rica. It was a nice tour, with a beutifull overview but unfortunatly couldnt get all the way to the top because this day ower mother earth was coocing her dinner on fire made with wet wood so it was allot of smoke. But I would have loved to see the magma down there, they say it is impresing.

Wel in Valdivia I visited some friends that I got to knowe in Villa Ohiggens one year ago, and with them I had a grate time. They are a lovely family and that whay I tel about them here, to say thank you for good days.

Some days on the bice was hard. When it was raining the whole day from morning to night and and the wind was blowing strong in my face, the mud roads feals like glue and you are wondering if you are going forward or bacwords in the on flat mark. Other days were fantatic, The sun was shining, a smouth wind blowing in my back and all the down hils gave speed to the upphils so I hardly had to use force to get to the topp, the landscape beutifual and the smel of the flowers along the road was sweet. Thou days I wiched never ended and I felt like flying along the road.

Another nice experience on the road was the meatings with all the people. I got invited to sleap in peoples private hoase, slept in many very sympatic hostels were I wa the only turist amont workers and truck drivers. And everyone was so impresed that I traweld alone on bice. They all agreed on that I was a brave girl, and they asked and asked but also told me many intersesting things. An they wanted to helpe.

One of the funny thing with chilenos is their meaning of what is safe. One day I was bicing I was on my way upp a mountain on a small dirt road. It stooped a older coppel and asked if I wanted a lift, I thought that a lift upp the hill wouldnt be bad becaus my legs were tired and the evening would soon start. On the top they desided to bring me back dow on the other side. Upp there it ws beutifull with a view to vulcano Llaima (witch in january had an eruption) the sonw was stil laying on the ground and it was silence! Well they decided that upp there It was to dangerus for me to stay, all alone out there in the nature, and the Puma....Teh Puma could be dangerus tehy told me. The trough is that the Puma normaly runs away if they smel a human. Wel they tock me down to the valey and there they told me that. If you folow this road you wil get to highway 5, there y´ll be safe... a four fealds highway where the slow ones drives in 110... ther I will be safe on my bice....

And as I sed the truck drivers get your friends. One hot day I was strugeling with a some kilometers long upphill, the swett was wetting all my clothes and dripping fom my nose. In the middle a truck slowed down roled down the window and hold out a bottle with cold mineral wather and the mesaage you can do it only halfe the way left...This was a road with lots of trailer trafic and they was all biping in ther horns, spechaly in theend of the day when they crossed me for secud or the third time.

My road went in zik zak between the montains and the cost, and I did get to see allot. One of the most beutifule roads went from Lonimay in the montains. Wel if you can call it a road...becaus I think it was only posible to ride a horse or to cary your bice on the back. That was allmost what I had to do in some parts. Becaus it was steap and stony and with ome kilo lugage it was neater posible or me to bice upp or tu run down without my bice tipping ower. The probleme in the down his was not that it would fal to the sides but that it would do a 180 degree flip and land nice and softly on the toppof me, witsh it allso did ones or twice, but in low motion and without anny damage for me or the bicke. Wel brouses i got, but thay don´t count. The nature and the wiew on this crosing were fantastic, I could camp werever I would and it was full of nice clean water singin on its way down to the lake.

On my way I allso got to see de national sport of chile, the rodeo. It is a entertaning sport were two riders is chasing the calf inside s sircel. They don´t harme the calf and it is fasinating to see how they manage their horses. It is allso intersting to to observe all the other cutums that folows a rodeo, how they dreses, the mans wirld and the wimens wirld, the party that folows were they dance Cueqa, ther national dans wich simulate the proud cook and the flirting henn in their dans to get to knowe each other.

The last day on my bicke was my wormest day. And this was the day I desided not to continue with my bicke futher north and not to cross the Atacama desert alone. The heat was unbearebel, the sunn vas burning throug my pulower and my back got brown that day, my hands where I had sun cream got smal wabels from the sun burning them, and I felt dissey from the heat. They told me the day after that the temperature was 36 degrees in the shadow 6 in the evening, and that the day before when I was sitting on my bice was wormer. With the black asfalt obsurbing the sun and the heet y can imagen how the temprature was in the midle of the day..I have onlo two words to describe it....FUCKING HOT!!! Wel after that day I desided to continue my jurny by bus for some time, when the suffering getts bigger than the plaser I prefere to change my way of traweling.

Wel I arrived to Codegua close to Santiago to the farm of a freind that I got to knowe in Villa Ohiggens a year ago. And this ended upp as a nice and interesting experiense to get to knowe him and his wife bether. They are well off and are a part of the high susiety in Chile. And ther way of living, their walues and ther way of dooing is wery diferent form what I got to knowe on the countryside in Patagonia. They are beutiful persons, and they have helped me allot, they tock realy good care of mee and I had lots of funn togetehr with them. But some times I got chokt because I got to se the sosial clas diferenses in Chile and the old cods for the propper way to mingel with a person from a diferent clas. Wel in general y dont mingel wit some from another clas but sometimes you have to comunicate with them and that incluse sertan rools. And for mee theat was choking to see how you treat people diferent because they come from a lower sosial and economical clas then they do. After this days together with my friends I bether understud the diferenses in the Chilenian susaiety among the old welty familys and the majorety of the people. It is a big differense and they are stil stuct in the old lord and worker structure, with all that includes.

Wel the jurney continued and after a suprice wisite to Puerto Montt on the birhtday of Marcelo I tock the bus for 26 hours upp to Arica in the very north of Chile. It was a long but spesial buss ride. I have never in my life visited a desert before and it was amasing! It`s just so dry, so open, so hard but still soft, so crul but beutiful, so ded but so alive. Because it is nothing there, for hundrds of hundreds kilometers it is not a sign of life, but the colers in the mountens when the evening sun sets take your breth and you feel the heat and the energy before the cold night starts. And there in the midle of nowhere you loock down in a little vally and you se a litle river surounded of fresh livly colers shining in our ais. The coulr of grean has never been as beutifl as this, and you know that in this valy it is life. This is when you undrstand how important wather is for life and how important it is to mantain it clean, becaus witout wather there are no life.

In the end I arrived in Arica and it is a harbour, the senter is not the most beutifull but the contrast with the dessert and the see is fasinating. In Arica I satayd in the house of a girl who I met trough the web page chouch surfing, and had a good time with there while I surched for information for a track I wanted to do in the moantains. Wel the infomation I wanted i never found so I ended upp taking the buss upp to Putre and Lago Chungara on the border of bolivia. It is a lake 45oo m over sea level and it was beutiful, if you ever go to this aerea you should visite it. But upp there I notised that I dint have aire. I was walking so slow, and had to rest allot if not I would gett a terible hedaik, it was the first time I´ve been in this altitude and it was interesting to observe the boddey and how it reacted.

Upp there in the moantains I had a funny experiense with the police. Because it is few busses upp there I asked if the police were going the same way as mee and if I could come with them. An they told me; no problem come to the station at 9 am tomorow. When I arrived I jumped in the car and of we went, so far so good, but after a litle time they stopped and started working stopping cars, and I thought; wel if they dont go fuether I have to hitch hike, but they told me to wate and so I did. After a little while they stoped a trailer and they shoted at me..." this man is going to the border of bolivia you can go with him.." That is the most efective way I ever have hich hiced in my life... I have manny times lafth of this episod.. and it was nice, I saftly arrived where I wanted.

Upp there in 4500 meter I notised that I was quite handicaped but I was fine. But i girl i got to knowe woke up in the midle of the night womiting and with a terribl heddaik, But for me it was wurth it, the colores, the viev the alpaca and vicunas eating peasfuly in front of the vulcano was amasingly beutifull.

From here I left back to sea level and found my way to Iquiqe a sitey in the midle of the dessert on the coast. What is intersting here is that all the houses in the senter is made of wood, imported from USA in the 18th sentry. Here I got to live in the house of a very sympatick cupple un the beach some km out side the town. And it was beutifull... I got to svim in the spasific oacen for the first time in my life at day time and night time, and it was fantastic to lay floting in the water knowing that it was open wather from there to the other side of the wurld. In Iquique I allso got to trye parra gliding, that was a beutifull experiense. Flying there over the desert locking down on the cars which are running around like aunts under you, to see the structures of the montanias broken upp by the waves of the oachen constantly cleaning the beach pasiantly with its fuerse. That was a feling of freedom and an amazing experiense.

From Iquique I went back to Santiago where I piced upp my father on the airport. It was realy nice to se him again after a year, and we did get a nice trip togeterh. First we left to see Valpariso, through my whole stay in Chile I have heard that Valpariso is such a beutifull town and that you just have to go there, that its not posible to stay in Chile without wisiting Valpariso. Wel we arived and I cant say I`m imprest by this town, it is so far the most dirty and filthey sitty I´v seen so far i Chile and I hve never seen so manny druncen chaby people in the streat in the midle of the day as in Valpariso. Vel the arcitecter is spesheal in the way that all the houseses is build in the hillsides so they all stay on poles but I think half of them is falling apart, valparisio is also supose to have a interesting cultural and bohemic life. I would say it is enought with one day to wisite this town.

The jurney went on and after 24 hours on the buss and a stayover in calama we arived in San Pedro Atacama. San Pedro Atacama is a smal turistic town in the midle of the desrt at 2500 meater. The hoases are made of adobe wich is a mud mixture and the town is sympatic. Here we made and exursion to gaisires, we woke upp early in the morning and went upp to 4000 m and upp there it was freasing in the early morning. But beutiful, because of the season the water from the gaisires was not higher then 5-6 meaters but when the sun raised it ws beutiful with the light palying in the fog and the wather.

We desided to selebrate christms in Bolivia on a trip to Sala de Uyuni. we let from San pedro on the 24 desember together with three others. The fist day we drowe throug a fantastic landscape upp in 4000 meaters, the mountains colerd in red, white, gray, grean, and brown were shining in the lakes full with flamincos. Ant the lakes as wel had ther caracteristic color in red, blu, green og white, all dependong on the mineral in the ground.

The first night we spendt in a hostal close to labo colerado, a fantasticl lake wich shined in redd and withe, but with a terrible wind blowing every afternoon. It was beutifull upp there but it was dificult to find the christmas feeling, with salt spageti and dry bred foe dinner and a groop of brasilienos wich was drincking and vomiting in the corners.

The day after we was driving throug a lanskape with an icredible buty on a road that gave us a good but masach. We pased several lagoons and and obersved the vicuñas vaking freely in the montains and it seamd like they are eating stones becaus y cant see anny vegetation in the aerea. I the nighet we got to salar de uyuni and we slept on the chore in a hotel mad of salt. It is not a beutiful hotel but the consept is interesting and we got served llama meat to christmas dinner, it was a nice evening we had there and it was interesting to see the litle museum that they had build with three mumis inside.

Then we crosed over the salar Uyuni and that was a fantastic wiew... it was amasing how the salt is firm and that it is posible to cross it by car, and it is so flat so white and with a six angeld stucture everyvere... It was a buty and fasinating. Tehre in the midle it is a Island full of catuses and we were lucy to get there in the beginning og the lowering, and it was beutifull...thiopus big flowers in the midle of a aerea so dry and arrid. I you scroll down you wil see ten fotos from theis tripp together with my norwegian text.

After crossing the desert we got into the sity of uyuni wich is a quiet plase full og garbidg outside of the turist senter. It is moantains of garbidg in the road crossing and outside of the sity the buches is cowerd byplastic bags so that you cant see the ground. Its amasingly ugly and sad to see how we humanes is treating our mouther earth. This is also a sign of powerty and the people living upp her are realy poor. The wilages have notheing and you are wondering of what do they live... it is dry everyvere, and its hardly posible to gro anything.

The rest of the tripp was dominated of beutiful landscapes smal farms, desert and haigh altitud vallys with llamas grasing peasfuly next to the flamincos.

The forth day we returned to San Pedro Atacama and tock directly a bus to Santiago. In Santiago we had to wate some hours on the busstation before we could move on. On here on the bustation the bad luck arrived. Wile I was chikking the departurtime, my father stayed alon with our lugage, in the same moment the buss arrived and then someone was running of with one of our bacpacs.. Gaad that was bad, and I got realy angry, but because of the people it wasnt posibel to anything. There we lost our pasaportes credit cards, camera, photo disc, glases and sunglases, and all the other ting that you normaly carry around in a smal bakpac on transit. for me it spechealy sucked to loos my fotos form my bice trip because I still hadn´t made a bacupp of them.. Wel chit hapends and life goes on.

We arrived in Puerto Montt and there my boy friend was wating neviosly on the bus station for uss to come, and to meet my father. When they bouth got familiar with talking english they went good along and in the enda they achualy made frends.. so that was realy nice.

In Puert Mont we hanged aroung some days to fiks all the papaer stuff for the robberyand then we left by bus and bout to Palena. Waw it was grate to come back to palena to se my friends and espeshealy the women where I lived for so long. I alls got to see my horses again and they are now nie and fat with ashiny fur and that was beutifull to see.. Together with my father we made a litle horce ride and I then rememberd how much I ove to sitt on the horsebac and how peasfuly I feel inside sitting upp there fealing the rythem og the horce walking and listening to its hoovs hittig the groand. I lov it.

After this nice days in Palena we tock a flaight back to Puerto Montt, rented a car and went of to Chiloe. Chiloe is an island south of Puerto montt and it is famus for potatos, feritails and in newer time salmones. It is a beutiful and charmy plase and I liked the vilages there with its old wooden houses and gren landscape. During a year it normaly rains 3 meeters so it is good to bring a rain jacket if you want to go there. Wel our misjon on this island was to wisite the blue muselfarms there, so that my father could get an idee how they work with musels here in Chile. So we drove arund wisiting musel farms, and other institutions working with musels. It was interesting and as wel hard work some times because I had to translate for my father all the time. Back in Puerto Montt the musel exursion continued and all in all I lerned allot about this industry.

Then the mounth with my father was ower and it was then time for him to go back to Norway. And I have to say that we had a grate time together, it is the first time I have traweld with my fatehr and I`d like to do it again.

After i had seen my fateher wel of on the air port I went back to Puerto Mott to stay some time with m boyfriend and to wate for a new pasport. I had two nice weeks there, cuiet and easy going enjoying my time with Marcelo.

After twoo weeks it was time to leav again.. and I had no idea that it would bee so sad to go.. I cryed and he cryed, standing there on the busstation knowing that we want meet again for gaad knowes how long, he triced me to fal in love with him that basterd, and I like it. Never before in my life it has ben so imprtant to go to internett, to write e-mails and to see if he is conected on msn just to get his sweet words. I achualy realy miss that boy and I hope that I soon vil get the chans to see him again. Whel this is the price I have to pay for traweling all over the wurld, it is beutifull but as wel it hurts.

I left to Santiago and prepered the las things and of I went to Argentina. Another time, there on the buss from Santiago to Mendoza crossing the beutifull moantains I cried, knowing that I was leaving Chile and by this leaving futher and furter away form my boyfried. In Mendoza i found a nice hostal and there i stayed 4 days. One day I went with the others in the hostal on a wine tour wissiting 3 difeent winerys and a choealat and licur factry. It was interesting to see the whole proses from harvsting the grapes to the reddy wine. It is amasing how bigg wolum they produse.

Another day when I went with a groop of 5 other form the hostal to see a national park close bye Mendoza became a dramatic day. befre we arrived in the park we had to walk some hundred meeters on the road and then sudenly two yung boys came running aftr uss one with a gun and the other manding hour backpacs... I was frosen and was thiking that my bacpack they want get, because there I had my camera.. And I had luck i didnt loos it. My friend form switzerland gave them her bag and then thy runn off. KLucely she only had some wather and a litle of monney so the lost weere not big.

So no I have been robed to with a gun, it was not a nice experiense and I feel less safe in bigger towns now then before.

After this experiense the tripp went to Salta via Catamarca wich is a quiet litle town on the halfe way. And now I´m in Salta, it is a turist place but I like it here, the town is more or les quiet and the people nice. But what i like most is what I´m going to do next. Finaly I will bye a doncey and start walking in the mountains here in the north. I will walk on old Inca paths and dirt roads, climbe upp to 4500 m and down to the jungl.. Its going to be fantastic. I´m heding for Bolivia and think I wil use abut two mounths on this jurney.

In salta I got help frome a Mountain Guide Mariano Merani to set upp the rout, get the contacts and to bye the doncey. He has been a big help organising it all.

So tomorow I´ll leave Salta to bye a doncey and it is incredible, finaly I wil fulfill the dream I had when I was leving Norway, to walk with a donkey in the montains on the treritory of the Incas. Its nothing more than fantastic and I promice to write you all aboyt it.

wich me good luck!

Opp til nord

2008-02-07T10:07:00.001-08:00

Heisann der hjemme.

Ja, de siste maanedene har jeg vaert mer turist enn det jeg har vaert paa hele oppholdet frem til naa. Det har vaert fine dager med mange opplevelser og mange timer paa bussen.

Vel, jeg faar begynne der jeg sluttet og der lovet jeg og fortelle noen historier om mine venner fra Chiles sosiotet. Det skal foerst sies at de er to veldig hyggelige personer som har hjulpet meg mye men vi har ganske foeskjellig kulturel og oekonomisk bakgrund. Da jeg annkom gaarden deres fikk jeg tildelt en egen liten floey av huset der jeg kunne boltre meg fritt, og da kveldsmaten ble servert maatte jeg flire godt for her ble vi severt av hushjelpa og talerknene skiftet ut etter hver ting vi smakte paa. Noe som var rimelig uvandt etter aa ha spist fra gryta den siste tia mens jeg var paa tur. Men det er rart med det, en kan venne seg til alt og naa har jeg da blidt godt vandt. Da jeg ble med dem in til sentrum av Santiago ble jeg advart mang en gang om at det ikke er et hus de har de men bare en leilighet, og at jeg nok desverre maatte bo paa rommet til hushjelpa, for de andre er opptatt. Hushjelpa bor nemelig for sg selv. Vel leiligheten ligger i en av de fine stroeene i Santiago har doertvakt 24 timer i doegnet og de har ikke mindre en 4 bad..... "liten fael leilighet maa jeg si...."

Jeg er ganske fasinert av aa faa et innblikk i den chilenske overklassen og derfor skriver jeg mye om dette for det er foerste gang jeg har sett hvor viktig det er med status, riktig etternavn og penger i banken. Jeg hadde to lignende opplevelser som sjokerte meg litt. En dag da vi var paa gaarden hans presenterte han meg for en arbeider, foer vi kom frem sa han til meg, naar du hilser paa arbeideren bare haandhils, ikke kys han paa kinnet som ellers er normalt naar du hilser paa en av det andre kjoenn. En annen gang ble jeg med han til Santiago Pepeches Club Som er Santiagos finest rideklubb, med en stor flott park, klubbhus og badebaseng. Faar aa komme inn maa du kjoepe deg inn som eier, men foerst maa du annbefales av to personer som er medlemmer i klubben og derreter studerer de din personlige oekonomi og sosiale dstatus innen medleme faar stemme paa om du faar bli medlem eller ikke... Uansett kom vi dit og hestene ventet paa salet, innen vi traff paa stalgutten fik jeg beskjed om;... "naar du hilser paa stalgutten ikke haandhils paa han, det er ikke skikk og bruk her".
Da Jeg fikk denne beskjeden viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere, for meg er det motbydlig aa skulle forskjelsbehandle folk ut fra sin oekonomiske og sosiale situasion, paa den annen side var jeg hans gjest og maate respektere han, han er ogsa en man paa 70 aar og derfor godt inngrodd i sine skikker. Jeg endte opp med aa ikke si noe for det ville ikke gjordt noen forskjel, men det var hardt aa bite i meg ordene. Og slik er det her over hele lina. Overklassen staar paa pidestaller i forhold til de fattige og oensker ikke aa ha noe med dem aa gjere bortset fra billig arbeidskraft.

Her i jannuar naar den norske deligasionen med Prins Haakon var paa besoek i soer chile snaket jeg i etterkant med en sjornalis som hadde interviuet han. Han var helt forelsket i Prinsens politiske meninger og imponert over at handels og industriministeren er medlem av en fagorgenisasion. For en Chilensk minister ville aldrig mingla seg med vandlig arbeidere paa den maaten. Saa ikke bare oekonomisk sett er det en stor forskjel mellim fattig og rik men det er ogsaa en stor sosial forskjell her i Chile.

Det var mye om sosoale forhold her i Chile, naa tilbake til reisen.
Jeg annkom mine venner i santiago me sykkel den 18 november og kjaeresten min Marcelo hadde bursdag den 21, derfor arrangerte jeg et overaskelsesbesoek med vennene hans der. Saa jeg annkom Paa dagen og dukket opp paa en liten sammenkomst paa kvellen. Da han saa meg fikk han nesten hjerteatakk, og det eneste han fikk sakt var DU.... ER DU HER???? Det ble en stor sukse og veldig hyggelig.

Fra Puerto Montt gikk turen videre via Santiago og opp til Arica helt helt i nord Chile, 28 timer paa bussen.. Paa veien krysset vi Atacama, verdens toerreste oeren, Og det var fassinerende. Aldrig foer har jeg besoekt en oerken og jeg var mektig imponert. Atacama er en stein oerken, og en streknng aa en muligens 1000 km er knusk toert og der det ikke finnes liv. Det er hvertfal det en skulle tro, men midt ute i ingenting duker det opp en liten dal og der nede kan du se groent, en liten livgivende elv som renner og traer og planter som gir lindrende skygge, noen hus og fruktbare aakre. I dette landskaet sjoenner du hvor viktig rent vann er for liv.

Ute ved kysten midt mellom sand og toerre fjell finnes Arica, en midelstor by og som de fleste chilenske byer er bygningsmassen ikke noe og skryte av. Men i naerheten ligger det to fruktbare daler og der er det merker av elgamle sivilisasioner hvor de har laget sine avbildinger av dyr og mennesker paa fjellvegene i enorme dimensioner. Det er ufattelig for meg at folk har bestemt seg foa aa slaa seg ned der i utgangspungtet. Det er vakkert men toert, og de som er vokst opp der kunne ikke tenke seg aa bo en annen plass. Jeg vet bare at jeg ikke kunne bo der lenge.

Fra Arica Dro jeg opp til en liten Landsby Putre. Putre ligger i oest paa en 4000 m over havet. Det er en liten sjarmerende landsby med stein hus og hoved naeringen er jordbruk, og der ble jeg kjent med det foerste eslet paa min reise og fikk kosa med en alpakka. Alt er toert men lanskapet er dekket med toerre busker og kratt. Det er regntid en gang i aaret aa de haaper at den blir lang i aar, for i fjord regnet det lite slik at i aar er det toerrere en normalt.
Jeg likte Putre men desverre kunne jeg ikke bevege meg mye rundt, for pusten var kort, og hodet verket om jeg ikke tok det rolig, det er lite oksigen der oppe og det merket jeg. Av den grunnen ble dagene der roligere en planlagt, tanken var aa gaa en lang fjelltur men det ble det desverre ikke noe av. Men opp til Lago Chungara dro jeg som ligger paa 4500 meter og helt paa grensen av Bolivia. Waw, der var det vakkert, en krystalklar luft og et storslaat landskap omkranset av vulkaner med snoe aa toppene. Alpakkaen og flaminkoene beitet i forgrunnen og gav et idyllisk inntrykk. Desverre har jeg ikke bilder fra dette, hvorfor skal jeg fortelle senere.

He he en artig opplevelse hadde jeg da jeg skulle reise fra Purte opp til Lago Chungara. Sakern er at det ikke er busser paa strekningen, derfor gikk jeg innom Politiet og hoerte om de skulle i samme retnig og om jeg kunne sitte paa. Ikke noe problem saa de og jeg fikk sitte paa i en bil. Men i veikrysset stoppet de, saa jeg tenkte at da daa faar jeg vel haike. Men de gav meg beskjed om aa vente. Etter litt begynte de aa vinke inn biler og trailere, og jeg lurte aa hvorfor de ba meg vente naar de begynte aa jobbe. Etter aa ha stoppet noen biler faar jeg beskjed om at; her er en tom trailer som skal til bolivia, du kan sitte aa med han! Det er den mest efektive maaten jeg noen gang har haiket paa. En politiuniform er effektivt til det brueket.

Paa vei tilbake til Arica haiket jeg ogsaa med en boliviansk trailersjofoer, han lurte aa om jeg noen gang hadde proevd en bolivianer og mente de var paa hoey tid at jeg proevde en.. jeg takka pent nei og han sa jeg gikk glipp av noe stort....Vel ikke noe galt med trailer sjofoerer men den gjennomsnitlige midelaldrene sjofoeren har ikke rykte for aa vaere veldig sexy, og det var da heller ikke han her.. Hjooo...wi9iii....NEI TAKK!

Tilbake i Arica etter en langsom trailer tur tok jeg bussen til Iquique, og der hadde jeg 4 fine dager. Ble kjent med en kar som bor paa stranda noen kilometer utenfor byen og jeg bada i stillehavet for foerste gang! En super kar han Jose som jeg bodde hos, han tok meg blant annet med paa Paraglaiding...WAW det var goey! Den foelelsen av aa sveve fridt som fuglen med vinden i annsiktet og utsikten over fjellene, havet og byen... en ubeskrivelig opplevelse, og helt klart annbefalt!

Derreter gikk turen tilbake til Santiago, nye 24 timer paa bussen foer jeg kunne plukke opp far min paa Flyplassen.

Dette ble mye tekst og lite bilder men haaper allikevell det har vaert artig aa lese.

Klemmer fra Nora:)

Paa tur med far

2008-02-02T19:31:00.000-08:00

Saa kom far paa besoek

Den 19 desember kom han og jeg sto spendt paa flyplassen og ventet mens jeg lurte paa om han hadde kommet seg vel frem. Og det var utrolig hyggelig og see han da han annkom.

Samme kveld dro vi til Valpariso. Valpariso er Chiles viktigst havn og gjennom hele oppholdet mitt her har jeg faat hoere at Valpariso det er byen av alle byer... det er ikke mulig aa ha besoekt Chile uten aa ha sett Valpariso for der er det saa spesielt og saa vakkert... Vet du hva... det er Puro mentiras som det heter her... Ren loegn betyr det. Og min mening er at Valpariso er en av de mest Chabby plassene jeg har besoekt her i Chilet til naa. Alt som heter hus er helt nedslitt og gatene er fulle av fylliker og andre chabby folk. Dette er en by med billig alkohol og store alkohol problemer.

Denne grafittien er en av de artige sidene av byen.

Det skal sies at byen har en spessiel arkitektur, der husene er klistret paa paaler oppe i fjellsidene, men flesteparten ser ut som om de holder paa aa dette ned. Byen er ogsaa kjent for sin bohem kultur, og har en del fine grafittier runt omkring og det skal vist vaere et bra kulturliv der. Men Valpariso er helt klart ikke mi smak og det var jeg og far ganske saa enige om.

De foerste dagene jeg hadde sammen med far maatte jeg dra paa smilebaandet, for plutselig oppdaget jeg hvor lik jeg egentlig er paa min far. Og vi er vel begge typisk norske. Der tusla vi vi rundt i tilsvarende shorts og nesten like sandaler, blonde med en kraftig benbygning og en avslappet men delvis tung gange. Han med pipa vippendes i munnviken og jeg med kameraet paa skraa over skulderen. Der vandra vi rundt og kommenterte daarlig vedlikehold og skitne gater som gode ordentlige nordmen vi er. For det er jo ikke aa nekte for at det aa ha et velholdt hus i norge er viktig, om du ikke har et nymalt hus og ikke har en hage med nyklipt gress saa kikker naboene rart paa deg og lurer paa om du er til aa stole paa eller om du driver med snuskete virksomhet.

vi hadde bare en dag i Valpariso og det var nokk, derretter satte vi oss paa bussen i 24 timer og annkom Calama en gruveby midt i oerkenen. Husene var lave sement hus men gatene rene og ordentlige, mange nye fine biler og vist nokk mye dyrere en andre steder i Chile. Med mange gruver i distriktet er det mye penger i omloep og derfor dyrere. I chile er det nemmelig ingen standard priser og prisnivaaet forandrer seg mye fra plass til plas og om det er hoeysesong for turime eller ikke. Dagen etter fortsatte tuern til San Pedro Atacama en liten turistifisert landsby midt i oerkenen, opprinnelig en liten oase. Dette er en sympatisk liten landsby med lave hus bygget i tradisionel stil i mur og gjoerme, men hvitmalt.

Og der er det varmt og toert....sola steiker, brenner, og det er aa foretrekke aa holde seg i skyggen midt paa dagen. Den ligger paa en 2500 meter og luften er krystallklar, maanden stor og stjernehimmelen virker naermere en vandelig. Det er i tilleg lite lysforurensing fra omgivelsene og derfor bra for strerneobservatorier.

Kl 4 sto vi opp morgenen etter for aa delta paa en tur opp til geisirene Tatio. Det var et flott syn, det var et stort ommraade som var gjennomhullet som en ekte sveitserost, med boblende vann og soeyler av damp som sto en seks, aatte meter opp i lufta.

Da solen dukket opp ble det et helt spessielt lyspill i damp, vanndammer og sandfargede fjeller. Mens vi var der fikk vi ogsaa bade i en varm kilde noe som var en behaglig oppvarming etter noen kalde morgentimer. Videre forstate turen innom en liten landsby der vi ble servert kjoett av llama, et meget smakfult magert kjoett.

Paa kvelden gikk vi inn i Valle de la muerta, de doedes dal paa norsk. Et toert forevent landskap i sandstein og solnedgangen straalte det hele opp i flammende roedt.

Fra Atacama bestemte vi oss for aa bli med pa en guidet tur til Bolivia og Saladr de Uyuni. Dette ble fire opplevelsesrike dager. Mange timer i bil men med en storslaatt natur, med fjeller i alle verdens farge, roede, blaa, groenne,hvite og gule laguner fulle av flaminkoer i rosa og hvitt og guanakoer som gikk og beita mitt inne paa viddene. Hva disse dyrene tiltider spiste var en gaate for oss alle, ingen kunne se noe vegitasion men beite gjorde de, jeg mistenker de for aa spise sand og stein...

Lago verde rett ved grensen av Chile.

Foerste dagen av turen dro vi gjennom et oerken landskap der fjellene var fulle av mineraler, hvite topper av fossfor frorekomster, groenne kopper forsamlinger, knall roede omraader som muligens er bauxit, og mye annet som jeg ikke husker hva er, men fassienerende er det. Vi badet i en varm kilde og besoekte en gjoerme geisir, gjoermen kokte og det som var fassienerende var at i hver hull bortigjennom var det forskjellige farger med forskjellige mineralfoerkomste, de var graa, gulaktige, gorenne og en knall roed.

Paa kvelden annkom vi Lago Colorado/ den roede skjoenen, der vi overnattet, det var en fantastisk natur og i innskjeen bodde det en enorm mengde flamencoer. Men vi var paa en 45oo meters hoeyde saa det var desverre begrenset hvor mye jeg oreket aa gaa rundt. Det var tungt men jeg merket helt klart en forskjell fra forige gang jeg var i tisvarende hoeyde, det var mye bedre denne gangen. Der oppe i hoeyden var det kaldt og det var en forerdelig vinn, er sikker paa at det i kastene blaaste opp i sterk kuling og slik var det hver dag sa de.

I vankanten veitet llamen.

Datoen hadde blitt den 24 og det ble julaften der oppe i det bolivianske fjellandet, men julestemning det maate vi lete lenge etter. Middagen besto av salt spagetti med salt kjoettsaus, fulle brasilianere paa naborommet og en do som var mer motbydelig en det du har lyst til aa forestille deg. Men dog, vi hadde godt selskap med de andre i reisefoelget, to fra Ny Seland og ei fra Frankrike.

Neste dag ble en dag paa hompete veier, med vakre fjeller og vakre laguner og mange flaminkoer.

I oerkenen har vinden og sanden gjennom aarenes loep slit til fantastiske steinformasioner som dukker opp midet ute i ingenstedsland.

Paa kvelden overnattet vi i et salthotel. Det ser ut som et hvit mursteinshus der murstenen er saltblokker, et artig konsept. I forbindelse med hotellet har de bygget opp et lite museum der de blant annet hadde tre mumier som skulle vaere en 1500 aar gamle eller noe, husker ikke helt.

Paa kvelden ble det en bedre middag og vi fikk servert llama stek med stekte poteter, og vin for de voksne. En merkbar forbedring fra dagen i forveien. Saa da ble det en ordentlig jule middag paa oss.

Den 26 gikk turen ut paa saltoerkenen Uyuni, et imponerende syn, hvit hvit hvit og hvit, med et saltlag fra noen faa sentimeter opp til en 15 meter. Det er utrolig! Det er som en krystalhvit panneflat sneflate med forskjel fra at saltet danner store sekskantede strukturer over hele overflaten.

Mitt ute i saltoerkenen var det en liten oey full av kaktuser, opp i en 5-6 meter hoeye.

Vi var saa heldige at det hadde sprunget ut noen blomster, for en vakker blomst!

Og endelig fikk vi danset rundt juletreet og sunget julesanger:)

Etter denne fantastiske opplevelsen gikk turen inn til Uyuni by. Ah... foerst skal jeg fortelle dere historien om hvorfor denne innskjoene naa bare er salt. Det har seg nemmelig slik at foer som naa er mennene i omradet machister og en dag for lenge lenge siden annkomdet en famili med sine llamaer til omraadet. Familien opholdt seg paa kaktus oeya mens Lamaen oppholdt seg paa en annen. Mor i huset gikk og bar paa et lite barn og var derfor med melk i brystet. Men paa tross av dette forlangte mannen at ho skulle dra ut og se til dyrene. Ho ble rasende paa mannen som aldrig gjorde noen ting og la av gaarde. Siden ho var saa sint kom ho til og soele ut melk i vannet, men raseriet hadde gjordt melken salt og i samme oeyeblikk forvandlet vannet seg til en saltoerken. Saa pass paa gutter, det er urtolig hva sinte kvinner kan foere til.

Vel vi annkom Uyuni og det er en avslappet by med en hyggelig hovegate. Men utenfor hovedgaten er det et syn. Soeppel systemet fungerer slik at soepla setter du ut i midten av gatekrysset og etter en uke eller to kommer soeppelbilen og henter det. I mellomtden har loeshuner og andre dyr gjordt sin jobb med resirkulasion, og vinnden har soerget for aa spre alle plastposene og annet loest soeppe. Praktisk i og med at det blir mindre soeppel og ta med seg i soeppel bilen. Utenfor byen er det derrimot et moetested for alle plastposene, de flyr med vinden og fester seg i det toerre kratter, vel jeg antar at det er toert kratt som er under for det saa mest ut som en lav skog av plastposer i alle farger, helt klart fargerikt men....

I Uyuni er det ogsaa en tog kirkegaard som var noe for seg selv, med gamle taag rekker som de saa pent parkerte for mange ar siden og derreter er det ingen som har roert de bortsett fra vind og sand.

Uyuni har ogsaa sitt preg av landsby der kvinene gaar aa roekter grisene sine i gatene midt i byen:)

De neste timene i bilen var fulle av vakre fjelloverganger. Vi kjoerte blandt annet gjennom en dal der det renner en knall blaa elv. Innimellom dukket det opp et lite hus og en aker lapp. Nesten opp e i 4500 meters hoeyde dyrket de poteter og det var imponerende. Det de ellers dyrker i omraadet er et produkt som heter kinoa, det er som en blanding av ris og korn med en noeytral smak, men god.

I dette omraadet hadde jeg virkelig lyst til aa vandre rundt en stund, vakkert, tilgang til vann og fjelformasioner som laberynter, fantastisk!

Siste natten overnattet vi i en liten landsby hoeyt oppe i fjellene, tidligere skal plassen ha fungert som en samlingsplass for de lokele landsbylederne.

Og nedenfor kan dere se en lokal leder... hehe (Viking vell og merke)

Tilbake i Chile tok vi bussen fra San Pedro Atacama til Santiago, 24 timer. I Santiago hadde vi en 4 timers pause som ble mindre hyggelige en planlagt. For da vi sto og venta paa neste buss var det en som loep av gaarde med den lille ryggsekken til far. Det var et godt varp for den inneholdt kameraet til far, minnedisken til fotoene mine, briller, solbriller, pass, kreditkort, penger og ikke minst pipa til far, rett og slett hele pakka... Det hele skjedde et oeyeblikk da bussen annkom og oeynene for et oeyeblikk var festet en annen plass. KJEDELIG er ordet. Det meste er erstatelig, men det koster mye arbeid og naar du er paa ferie har du ikke saa lyst til aa bruke tia di til aa loepe fra kontor til kontor og ringe halve verden rundt for og ordne opp i det hele.

Vi fortsatte naa videre til puerto Montt en bustur paa 12 timer mer og da vi annkom var vi rimelige slitne, men Marcelo sto og venta paa oss paa bussplassen og det var veldig hyggelig.

Etter en 4 dager i Puerto Montt med politibesoek, telefoner, styr og stell men heldigvis tid til tusling langs strand og i fjellet, og en rolig nyttaarsfeiring tok vi buss og baat fra Puerto Montt via Hornopiren ned til Chaiten for dagen etter aa annkomme Palena. AAA det var hyggelig aa se tante Chila igjenn!!! Vi ble motatt med aapne armer og jeg ble meoedt med en god klem. Tok en runde rundt i landsbyen og hilse paa venner og det var som aa komme hjem... Palenea er en vakker plass det er det ingen tvil om. Dagen etter dro vi for aa hilse paa hestene mine.

OYOYOY som jeg hadde savna de.... De var naa gode aa fete og blanke i pelsen. Det beste var at de huska meg. For uten problemer kunne jeg gaa bordt til dem og hoppe opp paa ryggen uten sal og uten hodelag... Og der sto de og vippa paa oerene. Hveldigvis fikk far og jeg muligheten til og ta en liten ridetur, og da kjente jeg hvordan jeg slappa av og kjente meg lykkelig der jeg foelte helstens muskler under meg og lyttet til takten av hovene.

Det ble bare tre netter i Palena og kort tid, men turen fortsatte til Chiloe der oppgaven var og undersoeke blaaskjelsproduksionen paa oeya. Paa Chiloe er det mye havbruk og skjoeen er ful av lakseoppdrets annleg og skjellanleg.

Over hele linja ligger det smaa fiskebaater i kaia og kulturen er preget av hav og poteter. For Chiloe sies aa vaere oprinnelsen til Potetene og det skal finnes en 100-150 forskjellige potetsorter der. Det er en hyggelig bebyggelse med trehus og fine markeder med kunsthaandverk.

En liten midagslur er greit midt paa dagen.

Vi fikk besoekt et skjelanlegg, et laberatorie og den lovgivende instiusionen for havbruket. Det var i det hele veldig innteresant og jeg laerte helt klart mye. Men slitsomt var det for jeg maatte hele tiden oversette fra spansk til norsk. Og i og med at jeg ikke kjenner faget eller fagtermnologien hverken paa spansk eller norsk var det en utfordrigng aa faa med seg det hele. Men det gikk naa sin gang og han far virka fornoegd. De siste dagene i Puerto Mont ble det mer skjellbesoek, tiden paa reisen med far gikk mot slutten og dagene hadde flydd.

Siste kveld gikk vi ut paa en veldig hyggelig resturant med levende musikk. Far og Marcelo kosa seg med vin og pico sour, og utover kvelde ble smilene brede og rytmene klappet, jeg tror jagumeg de to gutta har blit kompiser etter disse dagene, og jeg kan jo ikke si annet at det gjorde meg glad!

Tilbake siste dag i Santiago fikk vi ordnet med et utreise papir til far paa ambasaden og soekt om nytt passs til meg. Reisen med far var over og det var en fin maaned. Det er lengesiden jeg har hatt mulighet til aa bruke saa mye tid sammen med han og jeg setter stor pris paa at han tok seg tid til aa komme aa besoeke meg her paa andre siden av verden.

Takk skal du ha far.

Men eventyret er enda ikke over men naa fortsetter ferden alene.

Vi hoeres ved gutter og jenter.

Nora:)

Sykkel tur

2007-12-01T14:02:00.000-08:00

Heisann dere der hjemme.

Venter dere paa nyheter? Vell endelig har jeg faat satt meg ned for aa skrive litt. Lysten til aa sitte paa internet om dagen er ikke saa stor, for det er saa mye annet og finne paa, saa derfor gaar det litt tregt i svingene med denne siden. Men her kommer siste nytt fra turen jeg har gjort de siste to maanedene. Og det har vaert en virkelig fin tur, det kan jeg fortelle dere med en gang.

Tiden jeg hadde i Puerto Mont var virkelig fin og jeg fikk gode venner og fine opplevelser. Og himmelen... er ikke saa verst vakker som dere ser paa bildet med utsikt over byen.

Marcelo er navnet paa den gutten som er aarsaken til at jeg ble i Puerto Montt saa lenge og jeg kan vel roepe at vi fortsatt holder i hop, saa det er hyggelig, selv om jeg naa sitter aa skriver i nord Chile. Vi faar se hva som skjer med tiden .. der er vel ikke mer og si om den saken. Vel,
Marcelo er klatrer og jeg fikk bli med han paa jobb noen dager, det var underholdene og jeg ble firt ned i rappel en 40 meter hoey foss og sendt utfor i canopy som proevekanin...IIIIIHHHAAA goey var det.

Vi tok ogsaa en tur opp til Petroe og Lago Todo Los Santos og det er vakkert der det er sikkert aa vist men husk myggstiften for myggen biter og det er mange av dem og hestefluene kommer til aa sverme rundt deg om sommeren. Men plassen er verdt et besoek.

I Petrhue er det ogsaa en fantastisk utsikt til Vulcan Osorno, som det er mulig aa klatre opp om sommeren. Noe jeg haaper paa aa gjoere naar far min kommer paa besoek og vi skal tilbake til ommraadet.

Skal vi se... sykkelturen begynte og jeg forlot Porto Montt paa sykkel glad og fornoeyd men foer jeg hadde kommet en mil paa vei oppdagent jeg blod i urinen og bestemte meg for aa stikke innom foerste og beste lege jeg fant og det var i Puerto Varas to mil unna. Naa var det heldigvis ikke noe alvorlig, en lite urinveisinfeksion men jeg ble annbefalt og holde meg i ro en ukes tid i tilfelle komplikasioner saa jeg endte opp med aa dra tilbake til puerto Montt og kosa meg der en uke til.

Og saa i midten av oktober begynte turen for alvor, paa sykkel, jeg kom meg avgaarde og rompa verka.. jeg hadde jo ikke sotte paa en sykkel paa et aar og naa hadde jeg en 40-45 kg bagasje med meg i tillegg saa det er ikke saa rart. Men utsikten var vakker saa jeg svetta meg avgaarde og noet det hele.

Mellom Ensenada og Los Cascadas fikk jeg med meg en vakker solnedgang over lago Llanquiue.

Men naa maa jeg finne et kart for asa huske stedene jeg har vaert innom, turen gikk via Puerto Varas, Ensenada, Puerto Octay, via Entre Los Lagos til Rio Bueno.

Turen fra Puerto Octay til Rio Bueno var en straalende dag, en av de foerste virkelige varme dagene og jeg noet sola, men glemte solkrenen. I omraadet er det mye skogdrift og plantasjer av ecalyptus og furu, noe jeg ogsaa kom til aa se mye av senere paa turen litt lengre nord, og det i enorme omraader. Ca 12 aar sier de at et tre trenger for aa bli stort nokk til og hoge det. Det er litt raskere en der hjemme. Enkelte omraader i sentrale srtoek har de plantasjer av gigantiske stoerelser en treforedligsfabrikk paa hvert hjoerne. Omraadet er flatt med vulkaner som stikker nesa opp i ny og ne, saa det er meget gode jorbruk og skogsdrift forhold. I soer er gaardene ikke volsomt store men nordover jo nermere Santiago du komme blir aakrene og skogsplantasjene stoerre og stoerre, produktive er de med en superrik herre og mange fattige arbeidere.

Denne dagen som var saa fin, fant jeg en vakker plass og spise lunsj, med en fantastisk utsikt, vindstille og stille og fredlig, men soepla floet... det er nemmelig en daarlig vane chilenere har og sleppe ned soepla si bak helene naar de gaar og tilsvarende ser det ogsaa ut til tider.
Daa jeg kom frem og fant et hotell sent paa kvelden oppdaget jeg konsekvensen av solen den dagen. Midt paa dagen tok jeg paa meg en genser for aa beskytte meg men det var tydligvis ikke nokk. Saa pass dere for sola om der skal hit, den brenner mye sterkere her en i Norge for osonlaget er tynnere en det som er bra for helsa. Jeg har observert mange som har opperert oeynene fordi sola har brent dem, saa solbriller med uv beskyttelse er ogsaa superviktig.

Ille ser det ut, og god og varm holdt jeg meg paa natten men heldigvis vondt gjorde det ikke.

Dagen etter gikk turen til Valdivia paa kysten og dette var en hard dag. Det regnet og blaste og dermed tungt aa sykle, jeg var sliten fra dagen i forveien og store deler av veien var grusvei, med gode stor homper og bratte opp og nedoverbakker noe som i seg selv er sent og mye tyngre en asfaltveier. Jeg slet meg fremmover, bein og rome verka og til slutt gikk jeg ved sidenav sykkelen i hver bidige lille oppoverbakke. Men frem det ville jeg for jeg jeg viste at i Valdivia venter det et hyggelig hjem paa meg. I januar da jeg var i villa Ohiggens ble jeg nemmelig kjent med et ektepar fra Valdivia og de innviterte meg til aa komme paa besoek, og det benyttet jeg meg av. Da jeg endelig kom frem kl 10 paa kvelden var jeg god aa sliten men det hjalp godt da jeg fikk en dursj og nybakt broed til kveldsmat.

I Valdivia ble jeg i 4 netter og hvilte ut, og hadden fine dager. Valdivia er en av de finere byene jeg har sett i Chile og jeg likte meg godt der. Byen er full av parker og avslappet groenn om du skjoenner hva jeg mener. Gjennom byen renner det en elv der sjoeloevene hviler og de krabber opp paa plenen og mingler med folk naar de foeler for det. Far i huset der jeg bodde er isbredforsker og jeg ble innvitert til aa besoeke jobbens hans og fikk en innfoering i isbred og klimaforsking noe som var veldig innteresant. Foer jeg dro fikk jeg ogsaa med meg et rodeo som er nasionalsporten her i chile. Det var artig og se, denne sporten er kritisert for aa vaere brutal mot oksekalvene men jeg vil si at dagliglivet paa gaardene er my mer brutalt endet de gjoer her.

Turen gikk videre fra Valdivia via Pangipulli, Lincon Ray og Villa Rica til jeg kom frem til Pucon der jeg ble i 3 netter. Pucon er en turist landsby og baerer preg av det. Men naturen er vakker og det er mange muligheter for aa gjoere ekskursioner derfra. Som mer eller mindre alle andre som besoeker Pucon bestemte jeg meg for aa gaa en tur opp til toppen av vulcan Villa Rica som er en aktiv vulkan og det er mulig aa se lavaen som velter rundt naar du staar paa toppen.

Det var en fin tur, og ikke valdig hard etter min bedoemmelse, vi tuslet sakte oppover jeg i en gruppe med 6 andre men totaltsett en 40 personer som vandret oppover fjeldsiden. Maa vel innroemme at jeg foretrekker aa gaa alene. Uansett utsikten var vakker men uheldigvis kunne vi ikke gaa helt opp fordi vulkanen spyttet ut saa mye roeyk den dagen som ble blaast ned i loeypa saa det gjorde vondt i lungene aa puste inn roeyken. Men artig var det lell.

Dagen jeg dro fra Pucon regnet det fra morgen til kveld. Jeg tok inn paa en liten grusvei som jeg hadde hoert skaulle vaere saa vakker og det er den sikert naar det er fint vaer. Men vet var noen oppoverbakker som var brattere en oenskelig og samen med mye loesmateriale og regn hadde jeg problemer med aa komme meg opp bakken gaande, for jeg tok ett steg fem og gled et halvt tilbake. Men opp kom jeg og paa utsiktsdpunget saa jeg ikke annet en et taakehav. Den natten god og sliten fant jeg en stille plass til teltet mitt og klissblaut som jeg var krabbet jeg inn og fikk varmen inne i soveposen. Dagen etter letta det heldigvis opp og jeg fikk toerka kropp og skjel. Dette var den siste regndagen jeg hadde paa turen min og jeg var glad for det, for det er mye hyggeligere med sol paa toppen av sykkelen. Etter Cunco tok jeg inn paa en ny liten grusvei over fjellet. Dette var en fin vei og sympatisk, men da jeg var kommet et lite stykke opp i fjeldsiden stoppet det en bil og som gode chilenere som de var innviterte de meg til aa transportere meg og sykkelen over fjeldet. Da de saa at det var ei jente som sykla der alene fant de nemmelig ut at det var tryggest aa hjelpe meg, for der oppe i fjellet helt alene er det jo farlig for ei jente... det vandrer jo puma der... etter landsbyen dit de skulle er det rett linje til den firefeltshovedveien saa der er det mye tryggere mente de. Uansett jeg bestemte meg for aa takke ja til tillbudet for aa hvile beina litt, for de var slitne fra dagene i forveien. Og vakker var utsikten der oppe til vulcanen Llaima og snoen laa fortsaat i veikanten.

Saa jeg kom meg naa ned til sivilisasionen overnattet i Vilcun og fant veien ut paa den trygge ruta 5. fire felt med mye trafikk og raskt gaar den..da jeg sto stille i en oppoverbakke og trailerne kjoerte forbi skjoev luftrykket hel sykkelen oppover. Jeg likte meg ikke der, men kilometerne gikk raskt. Denne dagen pungterte jeg ogsaa, skifta dekk og fortsatte glad og fornoegd. Men 500 metter lengre borte pungterte jeg igjen, hell i uhell var det ved en bumstasion og veiservisfolket var saa snille og kjoere meg til en bensinstasion utenfor Victoria der jeg kunne lappe sykkelen. Og jeg begynte og lappe stille og fredelig og mens jeg jobba dannet det seg en ring med mannfolk rundt meg som sto og kikka med store oeyne.. ei jente som lappe sykkel..... Og de kom med gode raad om sykkellapping selv om de ikke hadde peiling, de maate jo vise at de var menn. Da spoersmaalet kom om hvorfor ikke Chilenske jenter kunne slikt hadde jeg lyst til a svare: fordi chilenske menn ikke kan det, men jeg lote vaere med et smil. Overnattingstilbud fikk jeg ogsaa men takka nei til det.

Victoria er den mest triste og deprimerte byen jeg har sett saa langt her i Chile og overnattingstedene holder stengt paa soendager, saa det var vrient aa finne en plass og sove, men tilslutt fant jeg et rom som var godt overprist der jeg kunne vente paa at Marcelo skulle komme med bus fra Santiago. Midt paa natten annkom han og det var godt aa se han igjen.

Marcelo hadde noen dagers ferie og vi bestemte oss for aa dra til Lonquimay en liten landsby oppe i fjeldene. Saa vi lasta sykkelen paa bussen og gleda oss til noen avslappede dager sammen. Og det ble noen fine dager oppe i fjellet. Lonquimay er en liten rolig landsby med en god ennergi men folk er fattige og sliter med daarlige hus og kalde vitere. Men naturen og utsikten vakker. En dag klatra vi opp paa en liten fjeldtopp og fikk med oss en fantastisk utsikt til vulcanen Lonquimay og solnedgang over landsbyen.

Da Marcelo dro tilbake til Puerto Montt satte jeg meg paa sykkelen igjen og fortsatte turen i ensomhet. Men Naturen var saa enestaaende vakker at jeg noet hvert minutt. Fjeldene ruvet groenne og ville over meg og elven gravde ut dalen ved sidenav meg. Den foerste biten av veien var en grusvei og behagelig, andre delen av veien var et kappittel for seg selv. Det kalles mer en kroettersti enn en vei og er fin om du er glad i raelly, paa sykkel med bagasje var det saa som saa, men vakkert. Her ovrnattet jeg en natt.

Utsikten var fantastisk og kvelden behagelig temperert. Men denne kroetterstien har sin historie. Jeg slet meg oppover og maatte tilnaermet baere sykkelen foe aa komme meg frem.

Ett stykke oppe i bakken moette jeg paa en kar somm bodde i naerheten og han tilboed seg og hjelpe meg noe jeg ikke takka nei til. Da vi kom til toppen sa han... Du har en fin dysikk du... kan jeg ta pa deg? og strakk ut honda og kloep meg i rumpa.. NEI var svaret... AAH det var synd, saa jeg faar ikke kjenne paa deg da... ok had det bra... Det kalles en desperat bundetamp!! hverken mer eller mindre. Da jeg kom ned paa andre siden og kryssa elva kom jeg frem til en liten landsby som er bebodd av urbefolkningen her. Mapuche heter de i lavlandet menb i fjeldet har de et annet navn som jeg ikke husker. men det var innteresant og besoeke dem. Hele denne soma er tilnermet bare befolket av urbefolkningen og det var inneresant og besoeke deres museum i Ralco.

I dette omraadet er det en konflikt mellom befolkningen og vannkraftverk so mde bygger der. Utenlanske firmaer kommer og instalerer seg og sender ennergien til santiago saa lokalbegolkningen vinner inngen ting paa at landet deres blir lagt under vann. Slik er det stort sett saa er det spanske firmaer som kjoeper opp men naa er det et norsk firma som holder paa aa etablere seg i tillegg.. saa naa er de sinte paa oss dere. Og vakkert er omraadet som dere ser og siden dammen er ny er det veldig lett og se merkene etter dammen.
Turen fortsatte til Santa Barbara og der ble jeg innvitert til aa overnatte hos en familie der dattern i huset var lam fra nakken og ned og hadde sotte i respirator i 10 aar.. for et liv.. jeg er glad for at jeg har helsa i behold og kan legge ut paa sykkel og gaatur naar jeg foeler for det.

Turen gikk vider til en liten landsby som heter Yungay og derfra via Chillan til Ninhue. Denne dagen var en fantastis dag og til sammen sykla jeg en 120-30 km. Men det gikk saa fort aa greit for det var et bakkelandskap slik at i alle nedoverbakkenen fikk jeg fart til oppoverbakkene saa jeg kom meg til tops nesten uten og trokke. Det var bare en fantastisk herlig sykkelfoelese.

En hest lastet med choshaiyuyu en tang som de bruker til supper og annn mat. Tradisionelt sett frakter de den opp fra kysten paa esel men de har vist bytta til hest.

Men dagen etter var jeg sliten og det gikk traat. Det var varmt og lange oppoverbakker. Men da jeg svetta meg oppover stoppa det jammen meg ikke en motgaaende trailer sjofoer og strakte ut en flaske med kal drikke med beskjed om og holdde ut. Det som var artig denne dagen var at jeg kom inn i de store skogrifts ommraadene og det var mye toemmertransport paa veiene. Og jeg er sikker paa at det var mange av sjofoerene som kjoerte forbi meg minst to ganger for paa slutten av dagen hilste og tuta sjofoerene mer mer for aa oppmuntre meg videre paa tren. Den natten sov jeg i Cauquenes en litt stoerre by paa et hotel, og der trivdes jeg ikke i det hele tatt. det gode humeret jeg hadde tildligere paa dagen forsvant og da da jeg la meg til aa sove foelte jeg meg virkelig misserabel. Foer det var saa upersonlig og stort.Takke meg til landsbyene.

Til Pelluhue er det ikke mer en en 65 kilometer men de var lange. Jeg var sliten og det var motvind saa jeg var skjelegald da jeg kom meg frem. Dette er en liten landsby med havet og jeg bestemte meg for aa ta en fridag og hvile ut litt. Det var herlig og jeg hadde en fin hviledag i sola og hygga meg med aa spise skjellmat sammen med nabokona som innviterte meg paa besoek.

Da Jeg la avgaarde igjen til Putu var ennergien steget og jeg noet dagen paa sykkelen langs kysten aa kjenne lukten av hav og sola varme paa skinnet. Det skjedde ikke saa mye spessielt disse dagene men jeg kjente hvordan musklene ble sterker og formen bedre og det lite jeg godt, naa noen uker etter savner jeg denne konstante fysiske aktiviteten og aa vaere god aa sliten paa slutten av kvelden. Uansett etter en natt til i en liten landsby jeg ikke husker navnet paa naa Annkom jeg Tenu. Tenu er en typisk liten landsby i sona central og det var innteresant. Boende ploeyer gjordene sine med hester og alle dalene er oppdyrket og groenne og fine. Dalsidene rudt er toerre og golde slik at kontrsten blir stor. Smaa boendene dyrker mye groensaker mens de som har litt stoerre gaarder staar for vin og frukt produksion.

Dette er ogsaa et distrikt der de paraktiserer mye nasional sporten Rodeo og jeg var saa heldig og faa delta paa et i Teno. det var ikke en stadion som var verken stor eller flott men den var veldig typisk og gave et godt bilde av bygada der.

De fineste rompene i Chile

Site dagene paa sykkelturen min ble en varm dag. Jeg dro nogenlunde tidelig avgaarde men midt paa dagen stekte varmen saa jeg foelte at jeg sykla inne i en stekeovn. Hele dagen sykla jeg paa ruta 5 firefelts hoedvei og mye raske biler.
Asfalten sugde til seg sola og glinset bortigjennom av varme. Paa tross av solkrem paa hendene oppdaget jeg paa kvelden blemme lignende utslett fordi sola hadde brent meg, det var varmt, og da bestemte jeg med for at jeg ikke har lyst til aa fortsette oppover i oerkenen paa sykkel. Jeg vet det er endel som krysser men jeg har ikke lyst til aa utsette kroppen min for den paakjenningen. Det var en 36 *C kl 18 paa kvelden saa det var varmt nokk for meg. Etter mange liter svette annkom jeg til slutt Gaarden til en venn av meg som ligger i Codegua en 2o km fra Rancagua. Han dyrker hasselnoetter og da jeg annkom fikk jeg tildelt en egen del av huset der jeg kunne bo, Hushejpen serverte treretters middag og ikke minst fikk jeg dursjet meg. Det var saa hyggelgi aa komme frem og der ble jeg i noen dager aa slappet av. Dette er en venn jeg ble kjent med i Villa Ohiggens da jeg var der i februar og de innviterte med ga til aa komme paa besoek, saa det var riktig hyggelig. Dette er et ektepar paa en 65-70 aar en del av Chiles sosiot men ungdommelige og veldig gjestfrie. historiene om mitt opphold med dem kommer senere, nesete gang jeg faar somlet meg til aa oppdatere denne siden.

Naa har det blitt den 2 jannuar og jeg endtet turen min i midten av november saa det er mye aa fortelle men dere faar vente i tolmodighet saa kommer det nokk paa trykk etter hvert.

Saa GODT NYTT AAR alle sammen og saa haaper jeg at vi ses ved i det nye aaret som kommer.

Nyttarsklemmer fra Nora:)

Saludos de Puerto Mont

2007-10-09T16:28:00.000-07:00

Hello my frinds.

My jurney is continuing and for about two mounths ago I left Palena. It was a little sad but it was easyer to leav when I could say them; see you in desember, becaus then I wil come back together with my father, when he comes to wisite me in his holiday.

From Palena I left with buss to Chaiten, it was strange to arrive to my destination that fast, three hours compared to 6 days witch i normaly would use with my horses.

The nature in Chaiten is changing dramaticaly, the vegetation and fertile soil in the mountainas, compared to the evergreen forests on the cost were it`s not posible to walk on the soil but you have to climb the roots to move on.

I staid in Chaiten for four days and was so luckey to meat a friend that I got to knowe in Torres del Paine in desember last year. He tock me on sightsing to the Pumalin park, to the beach to see the dolphines and invited me on barbique with his family.

From Chaiten I walked along the beach and had the placure to meat the people living on the coast. The life there is quite differente the life in the mountains, the farms are smaler and on 100 hectar they maight have five to ten cous while in the mountains they maight have 30. But they have fish, and for first time sins I left Norway ten mounths earlyer I got to eat fresh fish form the sea and frech mussels... That was fantastic good!!

The People is also differente. The first notable difference is the sice, the fisicl sise, not the length but the sice on their stomacs and their buts, on the cost they have boddeys of someone who is working for their livig wile higher upp they have the buts of thous who is sitting in front of the owen in the kitchen the whole day long, drinking mate or the stomacks of some one who allways ride the horse when they go some where. It is notable.

Well more norht the people are as well changing with the influence of the german population, this means thet I have met several boys who achualy are taler than me, some have blu ais and their skin is lighter. Because here in Puerto Mont and the area around is it a big german influense, and I ceap meating peole who ask me; sprechen si dutch? and their ais are shing a litle more when I replay in german. And with prudnes in their vois they tel me that their grandparrensts came here as settelers.

Wel the walk on the cost was fatastic, I had the plasure to meat the teacher on a local school with 9 puiels on the island Llauhen and she innvited me to stay with her parents two days walks away in Loyola. I tock her offer to recover from the cold that I had catched a day my tent colapsed from the wind, and the rain because there were not enought soil to put down the nails.

And I had beutiful days in their home with lots of good food and the chanse to observe the life on the coast. I moved on with boat and crossed by the Pumalin Park where I got to stay in Pillan togetehr with some fantastic nice peole who lived there. It was innteresting to see with my own ais how the organication in park works and how is the life of the peole who live there. Because my whole time in Patagonia I had heard so much about the park and everything that is forbidden, it is for example forbidden to have a TV and to get childrens... This was ofcourse nothing but roomers, and I would say that thy who lived there have a much higher standard of life than an average Chilenian.

In Puerto Mont I met a frind form Palena who lives here and I got to stay with him in his parents house. I had planed to stay in Puerto Mont not longer than a week but thing changed and now I have been here in one and a halfe mounths. First I got sick for some days witch delayd me enouht to deside to spend the slebration of Chiles naional day here. And from there on the time was just running, and I have to admit that it was a boy that made me stay here in Puerto Mont for all this time. A nice boy he is and I have to admit that it is sad to leav him, but my jurney have to move on and the bisicleta that I have bought is wating pasiantly for me. I`m locking forward to get back on the road again, and onse more sleap in my tent and listen to the wind and the water in the naight.

The road is there in fromt of me and new chalanges is wating for me and mi bicke.

Enjoy life!

Big hug from me:)

Paa kysten

2007-09-07T09:28:00.000-07:00

Ja, naa har jeg forlatt Palena etter tre og en halv maaned der. Det var 3 spennende og laererike maneder, og jeg savner Palena men jeg er samtidg glad for aa ha kommet meg videre og ut paa veien igjen.

Den siste tiden i Palena var fin, jeg brukte mye tid med hestene og fant til slutt en kjoeper til dem begge. Det var litt trist aa selge dem men paa den annen side vet jeg at de har det bedre hos den nye eieren en med meg, for med meg maa de slite mye og naa har de mye fritid og god mat.. et ekte godt hesteliv med andre ord.
Saa maa jeg innroemme at jeg er ganske stolat av en ting, for foer jeg solgte hestene skodde jeg dem og det helt alene.. det var litt skummelt for jeg var redd for aa kutte hovene feil men samtidig utrolig artig..

jeg dro fra Palena for snart en maaned siden og jeg har brukt god tid paa reisen opp til Puerto Mont som er her jeg er naa.

Jeg dro foerst til Chaiten med buss og hadd fine dager der foer jeg begynte aa gaa langs kysten paa en sti som er der. Det var anderledes aa fint og oppleve kystlivet og en nytelse og kjenne lukten av salt vann og se solen og regnbuen speile seg i en blaa horrisont.

Fjellet er fantastisk men det er noe spessielt med havet. Og da jeg slo leir for natta i strandkanten og kunne legge meg til aa sove til havsuset og boelgene som skylte opp over stranden ble jeg vugget til soevns med de soeteste droemmer og jeg var lykkelig.

Mens jeg tulset langs stranda,slappa tankene godt av og jeg var glad for aa vaere paa veien igjen. Denne gangen alene noe jeg ogsaa liker men jeg maa inneroemem at paa kveldene naar jeg slo leir savnet jeg selvskapet av Magda, for naa var det ingen som begynte aa lage middag mens jeg satte opp teltet eller til aa rulle ut soveposene mens jeg hetet vann. jeg savnet ogsaa hestene og den roen deg gir aa kjenne hestens kropp vugge under seg, jeg savnet ogsaa en klovhest til aa baere bagasjen min for jeg ble godt bortskjemt og god aa lat da vi alltid hadde noen til aa baere oss og bagasjen.

Men jeg kom meg frem og jeg liker aa gaa, og jeg traff mange hyggelige menensker paa veien. Bel hjulpet over elvene paa hestreyggen og i baat, ble servert mat og drikke og fikk et innblik i kystlivet her. Det er rimelig andrledes en livet paa fjellet. Her har kvinnene kropper som tilsier at de jobber, og ikke saa store romper etter aa ha sotte bak vedovnen paa kjoekkenet hele livet, og manfolka er uten store mager for de gaar mer en de rir hest noe som helt klart er en fordel for vekta.
Gennerelt sett saa er jorda her skrin og gaardene har 4-5 kyr istede for 80-100 og hest er det ikke alle som har. Vegetasionen er en eviggroen skog som er ugjennotrenglig og jordsmonet tynt og saarbart. men de har havet og plukker skjell og spiser fisk. Og her fikk jeg servert fersk fisk fra havet paa foerste gang siden jeg dro hjemmefra og det var helt utrolig godt... jamsy!

Da jeg kom frem til Loyola som var slutten paa gaaturen blir jeg innvitert til aa bo saa lenge jeg ville hos en familie der....Det var utrolig hyggelig og jeg ble i 4 netter og pleiet forkjoelelsen som jeg fikk en natt teltet raste sammen og det hadde regna hele dagen....

Turen fortsatte med baat og videre gjennom Parken Pumalin som er et privat naturreservat for aa bevare den evigroenne skogen her med traer som er 50 meter hoeye og 3000 aar gamle det noen imponerende traer... waw.

Til slutt kom jeg meg opp til Puerto Mont etter en vakker baattur, og her er jeg naa. I morgen skal jeg ut og kjoepe sykkel for a fortsette reisen min og det skal bli spennende!

Vi hoeres snart ved:)

Stil in Palena

2007-07-16T16:53:00.000-07:00

Hello my friends…

So I´m stil in Palena.. I cind of used a little longer time here than originaly pland, but now it´s soon time to continue my trawel. But first a little about my three mounths long stay here in Palena. It has been a nice time and I do not regret that I have spend all this time here. As you red before I started on a fly fishing corse that lasted for 400 houers and now I have finniched. I have to admit that I´m proud becaus the cours was in spanich and I allso wrote my final test in spanish. I´m allso realy proad because I here the other day finniched my first bock.. 200 pages in spanish... As you understand I´m doing bether with my language.

Wel; the winter here has been a nice expereianse and it has not been as long and cold as I expected. The days are longer here than at home end it is les cold and more nice wether. The only difference is that I have to use my wool hatt, scarf and jacet when I´m sitting inside.. and eave then I´m freasing, becaus the temperature incide and outside is more or less the same. They have a fire in the oven the whole day but when thay have big wholes around the dors and windowi it dosen´t helpe to much. So as the good norwegian I am I have to admit that there are some things that I don´t understand, but If they like to frees it is fine to me....
Wel I konwe that some of you have heard allot about this before so I wil not bore you with telling you more about this subject.

So, the fly fishing cors... It heas been a grate corse and I have learned allot. I have not only learnd to fish with a fly but I have learnd to wate because the chileniens are gooood on coming late to clas. In generalthey are good in coming when they feel like and not when the clas is supose to start. I have allso learnd to knowe the other students in my clas and have godt good friends here, this has a very big value for me.. I wil miss them when I leav Palena, and when I have friends here I will alway feel like comming back to wisite them. And this lovely lady Chila that I have ben living with. She has taken incredible god care of me and every day when I came hom from the corse the lunch was reddy and wating for me. She has been nitting wool soks and skarf for me and gave me a pullover that she also have made... What a fantastick grandmother!! I wil miss her theat for shure!

In the corse we learnd to tye flyes and that´s a job I liked allot. I liked it as mutsh as I liked to be at the river and fish. And it is true, fly fishing is a nice sport...wel why it´s cald a sport I dont knowe but I realy like this way of using the nature. To be at the river the whole day and to listen to the song of the wather and obserwing the annimales and birds . And because you are standig there so quietly the animales are not scared of you so they can come quite close. I allso like the philosohy that you should leav the nature like it was when you came.. clean and untutched and that is one of the reasones that you let the fish free after you have catshed it. Annyhow the days at the river was beutiful, with the fantastic landskape that is here, the clean aire and good companie.

If you ever have the oppurtunity just to stay close to the river for a long time to listen and observe I can strongly recomend it because it calens your hed and make you feel good.
And I did catch a fish....

That was funn like always, as you have understood I couldnt eat it but it was a diferent and also nice fealing to see how it was swimming away when I let it free.
So now when the corse have finnished it is time for me to move on, and I´m locking forwaerd to bee on the road again eave though I knowe I wil mis Palena. I feel how the restlesnes is comming and how my hart are eager after descovering new palses and to get to knowe new people...

But I have desided that I´m going to sell my horses here, and that I´m doing with a hevy hart. Because the horses are my friends and I love to ride them. To trawel with horses like I have done give a speasheal peas in my sole and I don´t know if I can find this peace with a bike for exsemple. For it is bicke that I have desided to continue with. I wil trawel to Puerto Mont and bye a bicke there to continue my travel upp north. I belive it will be beutifull to. And a bike have som advantages, it is mor flecibel and faster, and that is why I have desided to continue on bike. My time here is after al limited and I´m allso eager after seeing other plases on theis continent.

So my jurney goes on and I´m exsied to see what is around the next corner.

I hope you al have a good time whee ever you are.

Hugs from Nora:)

Palena Juli 07

2007-07-07T19:25:00.000-07:00

Vinter i Patagonia det er noe for seg selv. Ikke det at vinteren her er saa mye anderledes fra det den er hjemme men det foeles liksom kaldere. Tempraturene er som i soer Norge, noen dager med regn, noen med snoe og noen med mnus ti. Ikke saa ille med andre ord og mye sol er det ogsaa saa jeg er ikke helt enig at vinteren er hard her. Men det er et stort MEN.... For ja det foeles kaldt....ikke utendoers men innendoers! Og dette har jeg nevn foer men maa si det igjen, patagonere hvet ikke hvordan forberede seg paa vinteren. Naa har det ikke bodd folk her i mer enn enn 100 aar til sammenligning med Norge... men det er da mulig aa laere en hel del paa hundre aar. Ved er noe som er kjekt aa ha naar vinteren kommer og det har de skjoent her.

Hvordan de skal lage toer ved har de dermed ikke skjoent, saa naar mai kommer (tilsvarende vaar oktober) begynner de aa hogge traer til ved for denne vinteren, saa gennerelt sett ligger veden og koker i ovnen i stede for aa brenne, med mindre du toerker den i steikeovne foer du brenner den da, og det er noe de gjoer hyppig. Naa ja, ved er en ting, doerer aog vinduer er en annen ting.

Innebekledning

Doble vinduer og yttedoerer finnes ikke her, heller ikke lister rundt doerer og vinduer noe som ressulterer i at du ha fri haarfoener naar det blaaser. Issulasion er ogsaa et fremmed ord, de tykkeste veggene har hele 10 cm her, og uten isulasion mellom lagene, naar husene i tillegg staar paa stolper, (for kjellere er enda ikke oppfunnet....) og det er et enkelt tregulv med et laminat oppaa saa er det heller gulvkaldt ja.... saa er det noen av dere som leser dette som jobber paa bygmakker eller glava isolasion kan jeg annbefale aa starte en butikk her nede og en aldrig saa liten reklamekanpanie paa tv. For tv det ser de paa ca 24 timer i doegnet og reklamen er like innteresant som det andre, eneste grunn til at tveen ikke er paa er at stroemmen har gaat noe den "heldigvis" gjoer innimellom... og da er det herlig stille.

Frisk og rask i mindre klaer enn inne.

Ja jeg er nokk en nordman til langt inn i hjerteroten naar jeg skriver dette men jeg maa innroemme at jeg savener skia mine her og aa se ungene leke ute naar det er fint vaer. Naar jeg sier jeg skal ut aa gaa en tur ser de paa meg med store forskrekkede oeyne og sier... " det er jo kaldt..." saa selv om sola skinner av alle sine krefter og snoene blinker paa sitt vakreste sitter ungene inne forran tven..... hutre hutre... ja gulvet de sitter paa er kaldt saa hvorfor ikke ut og loepe litt slik at de faar varmen i kroppen?

Oksespann er en fin ting men sleder har de ikke hoert om.

Til slakt.

Og Dyra.. det er en historie for seg selv... stort sett saa har dyra her det helt supert for de er frie som fuglene og loeper rundt i fjell og skog hele aaret. Men paa vinteren naar snoen kommer blir de sultne.. saa sultne at det hvert aar er en del som ikke overlever... ja det er sant, og naar det er en hard vinter med mye snoe ja da er de mange som bukker under av kulde og mangel paa mat. Det som er forunderlig er at gaardbrukerne hvert aar er like forundret og kloer seg i hodet av fortilelse over dyra som doer. "Hoey! har dere hoert om hoey... eventuelt silo...."?? Joa, de har naa hoert om det og lager et lite grann for den hesten som baerer de rundt hele vinteren, men til de andre... Trenger de det da??? det ser slik ut men enkelte tinge er det vankelig aa laere etter aa ha levd med snoe og vinter i ca 100 aar.

Hvorfor ikke parkere hesten i garasjen sammen med bilen?

Sarkastisk jeg? ja jeg er vel det, men disse tingene forunderer meg slik og jeg skjoener ikke hvorfor de ikke gjoer noe med det... for dumme er de ikke.. greit det er vanskelig aa faa tak i gode materialer of dyrt ogsaa, men det er ikke saa vanskelig aa tette den 3 cm store sprekken under doera... det er heller ikke saa vanskelig aa hogge ved hoesten i forveien...Men det kan hende at de liker aa fryse for da har de en god unskyldning til aa krype til koeys med noen... og det tror jeg de gjoer til stadigvekk for det er mange unge moedre her, og det mangler da heller ikke paa tilbud fra gifte menn. Men hjertevarmen her er ikke mindre selv om det er kaldt ute.

Ellers saa har jeg da vaert en og en halv maaned paa fluefiske kurs naa og jeg har kosa meg masse. Spessielt de foerst uken var bra de siste ukene har vaert litt i slappeste laget for meg. Og til neste helg saa har vi den avsluttende eksamen og da har jeg kommet meg gjennom 400 timer
paa spansk. Det er jeg litt stolt av.

Ved siden av teori om fisk og innsekter, kasteteknikker og forskjellig utstyr har vi vaert noe ute ved elva aa praktisert og bindt fluer. Og dett er noe jeg liker, fingerarbeidet med fluene, fargene og matrialene er en aktivitet som faar tia til aa flyve.
Ute ved elva er det ogsaa herlig. Bare det aa bruke naturen paa denne maaten, lytte til elvesuset og observere planter aa dyr liker jeg kjempe godt

... og fisket.. jo det er finte det ogsaa men jeg har enda til gode aa fange en fisk. Det eneste jeg har fanget er en doed kalv som laa aa floet i elva. Neste uke skal vi ut til elva i 6 dager saa jeg ber om fint vaer og gleder meg!

En ekte snoeoerret!

Reisen videre vet jeg ikke helt hordan blir. Jeg har muligheten til aa dra herfra om to uker men regner ikke med at jeg kommer til aa gjoere det. For meg er det ikke noe problem aa reise na naar det er kaldt men det er tungt for hestene.. for de trener mye mer mat enn paa sommeren og som dere har skjoent er mattilgangen for hester begrenset her. Saa jeg faar vente og see hvordan klimaet forandrer seg. Det er ogsaa vrient aa komme seg herfra opp til Puerto Mont for det er et stykke det ikke er vei og jeg er avhengig av aa reise over til Chiloe med baat og det er en dyr fornoeyelse, for jeg maa leie en hestetrasport og det hele. Saa foer jeg bestemmer meg for videre rute maa jeg undersoeke litt. Og jeg haaper jeg finner en god loesning raskt for jeg merker at jeg begynner aa bli rastloes etter aa legge ut paa veien igjen. Og det er nesten slik at jeg mesunner Magdalene at ho har dradd videre.
Mate med grapfukt er en herlig vinterdrikk!

Ho dro paa fredag som var, for aa utforske Chiloe foer ho drar til Buenos Aires for aa laere tango. Det er litt rart att ho har dradd for vi har tilbrakt 5 maander sammen mer eller mindre 24 timer i doegnet saa vi har blitt mer eller mindre godt kjent og vandt til hverandres selvskap. Det kommer nokk til aa bli litt stusselig aa fortsette alene uten henne.

Tante Chila

Men godt har jeg det og jeg bor hos en kjempekoselig gammel tante som holder fyr i oven 24 timer i doegnet og strikker ullsokker og skjerf til meg, har luensjen ferdig hver dag kl 12.30 slik at jeg kommer hjem til varm mat hver dag. Jeg kalger ikke paa det nei. Saa livet her er godt og jeg koser meg masse det skal sies, og jeg er ommgit av hyggelige, omsorgsfulle personer.

Jeg haaper dere nyter sommeren der hjemme, og mitt i min herlig het her i soer maa jeg innroemme at jeg savenr dere litt naar jeg tenker paa lange lyes sommer netter, skjekteturer, grilling paa skaera og mange gode venner...

Kos dere masseder hjemme.

Klemmer fra Nora:)

Palena 26.05.07

2007-05-26T17:49:00.000-07:00

(Inglish summary in the end)

Naa har jeg kommet til den nordre enden av patagonia og mange kilometer paa hesteryggen samt mange opplevelser er aarsaken til en kalvbeint foelelse naar jeg staar paa bar bakke.
Ukene siden Coyhaique har nokk en gang vaert herlige. Da vi dro fra byen tok vi en liten sving innom sentrum av byen med hestene for aa poste en pakke. Det var letter sagt en gjort for posten var stengt men local tv dukka opp og filma og intervjua oss... paa spansk saa det var jo en utfordring.
Ruta gikk fra Choyaique til Villa Ortega via Ñringuao, Mina tuca, og el gato, vi returnerte tilbake til caratera Austral og tok av til Tapera ved Amingual. Fra Tapera gikk turen videre paa en sti (som er en del av sendero de Chile) over til Lago Verde og fra Lago verde Til Palena. Sendero de Chile er et artig prosjekt som de holder paa aa lage naa. Ideen er aa lage en sammenhengene sit for sykkel, riding og tracking paa langs av hele Chile. Chile har sine 4000 km i luftlinje og klima fr oerken i nord til eviggroenne skoger og isbreder i soer. Saa det er en variert rute og jeg tror den blir fantastisk naar den blir ferdig.

Daa vi kom til Ñringuao var vi heldige og ble kjent med to menn som skodde hestene vaare, og vi fikk laere og proeve, saa naa vet jeg hvordan det skal gjoeres. Denne laerdommen kom godt med da vi mista en sko en dag vi red i fjellet, da var det kjekt aa vite hvordan jeg kunne sette paa en ny. Som takk for hjelpa betstmte vi oss for aa koke middag for dem. Det endet opp med at de bragte ingridiensene og laggde en herlig steik til oss. Da vi for spoek spurte hvor dikoteket i byen var ( det bor en 300-400 personer der og er helle doedt) kjoerte de og henta et tv og en dvdspiller med meksikansk musik, som er alles favorit her nede og minner om sputnik med disharmonier..
Men musikk var det og vi fikk i tillegg laere aa danse shamame, corrido og combia som er Patagonias versjon av sving og vals. Det ble en artig natt og kl 4 paa morgene kjoerte vi over til en fetter som spilte gitar slik at vi kunne faa hoere lit ekte musikk. Den natten sov vi ikke og da vi red avgaarde paa hesteryggen kl 9 paa morgenen var vi rimelige soevnige. Det er da det er et greit med hester som ikke finner paa alt for mye kroell slik at vi kunne sitte aa duppe paa hsteryggen. For den som ikke har proevd det kan det faktisk annbefales for det er utrolig avslappende.

Men historien og Morco Og Marcos slutter ikke der. For de bestemte seg for aa arrangere en fest for oss kommened kveld hos en annen fetter med trekspill og torader. Lammet ble slakta og musiken var klar, piscoen (brennevinet) var paa bordet og festen var igang en 3 mil unna forieg fest.
Morgenen etter fortsatte rideturen, fortsatt gode og troette, med etter noen timers soevn paa puta. ca 3 mil unna finner vi en hygglig liten gaarde der vi slaar leir for natta. Da vi sitter og spiser middag forran en god og varm kjoekkenovn banker det paa doera og der staar Marco Og Marcos og er klare for fest. For aa finne oss hadde de stoppet i hvert hus bortigjennom og spurt etter oss, og det var suksesfult for der var vi.
Fest ble det ikke for vi var langt ute paa landsbygda men vi kjerte rundt og hadd en hyggelig natt. Natta etter fikk vi sove i fred og det var godt men natta etter var det fredag og vi var enda 6 mil lengre unna. saa da kjoerte de ikke mindre enn 12 mil for aa hente oss for senere returnere 4 mil for aa finne et diskotek. Paa det tidspungtet begynte vi aa bli flike i de forskjellige dasene saa vi kosa oss stort. Neste dag paserte med grilla lammeribber paa baal, fisketur paa en lagune, stille og fredelig. Det var siste dag vi saa Marco og Marcos og vi hadde mye goey med dem selv om jeg fant det litt etkstremt at de kjoerte saa langt for aa treffe oss.

Ferden gikk videre og vi svingte av Caratera Austral og tok in til Tapera. Fra tapera hade vi en anderledes rideopplevelse for veien gikk inn paa en sti over fjellet og det var usigelig vakert.
Fjellsidene sto i flammer av roedt loev og sola skinte. Det var blikkstille og lagunene glitra krystalblaadt mot oss. Det var et helt utrolig syn og bonderomantikke blomstra naar Gautchoene kom ridenede jagende paa kyra de hadde sanka i fjellet etter sommeren. Vi hadde en fantastisk tur disse fire dagene det tok oss og krysse over til Lago Verde. Turen videre var like fantastisk. I Lago Verde bestemte vi oss for aa leie en guid til og ta oss den foerste biten over fjelpasset vi maate krysse. Det var sent paa hoesten og vi var usikre paa hvor mye sne det ville vaere der. Siden det ikke var mulig og finne gode kart fant vi ut at det var det smarteste, og jeg angrer ikke paa den bestemmelsen for veien var tiltider meget vanskelig aa finne.
Stien fra Lago Verde til Palena er en rute som tar en 5-6 dager i turist tempo og 2 i ekte gaucho tempo. Som de turistgauchoene vi er brukte vi 5 dager. Den foerste biten var en hyggelig sti som var enkel aa finne med en fantastisk gammel skog med enorme og imponerende traer. Den neste biten var vanskligere. det var tett bsambuskratt som stien forsvent inn i, og uten og kjenne veien ville det vere vanskelig aa finne frem spessielt siden vi til tider maatte krysse gjoerme hull som var 1,5 meter dype, og hestene tilnerma svoemte over. Men vi kom oss gjennom og vi laert hvordan daske hestene paa rompa med en maskjete naar de ikke vil gaa, og det skal sies at de gikk fordt naar vi red med sammen guiden vaar. En festlig fyr var guiden vaar Rumaldo Sollis eller el malo som han blir kaldt.

Da vi kom mer opp i hoeyden slo duskregnet over til noe og hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trod at det snart var jul saa jeg satt naa der paa hesterygen og sang paa loven sitter nissen og glade jul. For snoefillene dalte saa vakkert ned mellom traerene og dekket bakken som var full av roedt og gult loev. Paa fjelovergangen var det mindre soe en frykta og det gikk greit aa krysse, snoebalkrig var obligatorisk og vi noet synet av det vidstrakte hvite fjellet fra hesteryggen. (HUUM jeg savner det allerede og det bare med to uker uten hest..)

Vi kom oss trykt frem til Palena etter et par kalde netter og blaafrosne taer paa morgenkvisten. Da vi kom frem gjorde vi som vandlig, gikk inn til sentrum av landsbyen og venta paa at noen skulle innvitere oss til aa sove over. Vel det fungerte ikke helt slik for vi hadde allerede faat innvitasjonen foer vi kom inn til bygda saa overnatting for oss og hesten ordnet seg veldig raskt. Som sagt foer er gjetfriheten her i Patagonia helt fantastisk og jeg lever godt paa den.
En av hestene vare Mundial hadde kommet hjem igjen da han annkom Palena og det var bestemt at han skulle faa bli igjenn her aa hvile og vente paa sin tidligere eier Klaas fra Tyskland som kommer tilbake I septemer for aa kjoepe en gaard her. Saa vi begynte arbeidet med og lete etter en ny hest. Heldigvis er ikke dette Villa Ohiggne og etter en uke hadde vi muligheten til aa kjoepe to gode hester. Men hestene ble ikke kjoept for tilfeldighetene grep inn og det er derfor jeg fortsatt er her.

Vi fikk nemmelig ikke kontakt med selgeren av en av hestene saa vi maate vente til dagen etter med og gi beskjed. I mellomtiden kl 11 paa kjvelden bomper vi inn i en kamerat Jorge som mangler to personer til aa delta paa et fluefiske kurs, 400 timer over 2,5 maneder frem til begynnelsen av august. Han mente det isom en spoek da han spurte oss men siden kurset var gratis og de trengte en person mer for aa kunne gjennomfoere kurset fant jeg ut at dette var en mulighet jeg ikke kunne la gaa fra meg. Saa kl 12 gav jeg beskjed om at jeg oensket og delta paa kurset og dagen etter dro jeg til Chaiten 3 timer unna for aa regeistrere meg som innbygger i Chile for uten et Chilensk id nummer fikk jeg ikke delta paa kurset. - Saa naa har jeg blitt Chilener dere..
Og fluefiskeguid skal jeg bli, hvem hadde trod det? De neste maandene blir dermed tilbragt her I Palena.

Palena er en sjarmerende liten landsby med en 600 inbyggere. De ligger paa grensa til Argentina og det er en to timer til Eskel i Argentina som er nermeste middel store by. Og det har jeg ingenting i mot for vi har allereder krysse grensa to ganger og faat med oss to herlige fester. Vener har vi skaffa oss saa overnatting er i boks nestegang vi trenger og danse litt,

Mit reiserfoelge Magda har bestemt seg for aa bli her i Palene en stund ho ogsaa selv om ho ikke skal delta paa kurset. Ho har endt opp med og bli engelsklaere og nyter livet paa den maaten.

Saa reisen har snudd litt retning den siste tiden og jeg nyter aa ha muligheten til aa kunne foelge spontaniteten og ta de mulighetene som dukker opp. Hestene er plasert I fjellet for vinteren og jeg savner og ha de i naerheten. jeg haaper av den grund at vinteren ikke blir for hard her for da blir det toeft for hestene.
En plass og bo har jeg ogsa funnet og de er utrolig soete og hyggelige saa om det er noen som skulle foele for aa skrive et brev til meg mens jeg er her i 2-3 maaneder er adressen

Nora Hoy Sevenius
Pedro Mont 977
Palena
Region X
Chile

Vi hoeres ved mine venner.
Klemmer fra Nora:)

Summary in Inglish

Helo
Now I have arrived safely in Palena in the north of Patagini and this is a fantastic little village. And I’m going to stay her for 2,5 more mounts because I will become a guide in fly-fishing..
This is new..
I have never tried it and I don’t know if I like it but the opportunity to take a 400 hours seminar in fly fishing snapt up in front of my nose and I had to bite. This opportunity was too good to let go.
So now I and my horses will rest here for some time and I really don’t mind. for next to learning how to fish I can play in the snow and scratch my head while I wonder why the wind is blowing inn around every door and window, Way no patagones not start cutting firewood before the late autumn and way then don’t have ski here.. All this things is a wonder for me as a Norwegian. But I’m sure they manage to pas the winter to but a little colder than my Norwegian friends.
Well the journey form Cohyaque has bin full of fantastic experiences. It has been a lot of dancing and parties, beautiful nature and funny and beautifully people. The hospitality is like before amazing and I can not complain about to little a tension form the boys. The are willing to follow us for 100-200 kilometres to go on a party with us and the even pay it all.. I don’t mind:) Nice boys thus Marco y Marcos from Ñiringuao.

Our rout on the horse back went from Cohyaique to villa Ortega, via Ñiringuao, Mina Toka, el Gato, back on the Caratera Austral and back east in to Tapera where we crossed over to Lago Verde over the mountains and continued to Palena on another path trough the wood and snowy mountains.
This two paths was incredible beautiful and we had a fantastic nature experience. The trees, specially the Lenga are like a fire on the hillside with all the colours in red, orange and yellow. The colours are breathe tacking in combination with a bright blue sky and a lagoon witch reflect
it all. The snow witch came down from the sky and covered the red leaves on the ground is also an incredible experience when the only sound you here is the steps from the hors witch is almost dispersing in the soft ground. Feeling the strength of the horse under you when it is climbing up a hill or are crossing a 1, 5 meter mud howl is the excitement of the day and more you don’t need when you sit in the front of the campfire in the night and are eating a nice barbecue.

The winter here in Palena is going to be nice and if anyone should feel like writing me the address is above in the Norwegian text.
And if anyone should need a fly fisher guide in some months you know who to ask.

Huggs from Nora:)

Summary in English

2007-04-12T13:14:00.000-07:00

Hello my friends!

I´m now in Coyhaique in patagonia and I´m in the midle of the jurney of my life! Six weeks ago I left Villa Ohiggens in the end of the Caratera Australwith 3 horses and two friends. And we have had an incredible good time.

I had sutch a good luck. After I arrived Villa Ohiggens and used 3 weeks bying a horse, I left the willage but returned after 1.5 km because my lugage tipt under the stomack of the horse and it runn back home.The same evening I mett Klaas from Holland who had been riding down the Caraterra Austral. He waited for a friend Magdalene from Germany who was going to ride back north with him to Cochrane. Luckely for me we ended opp riding together to Chochane, and when Klaas had to go back home Magda desided to continue her travel with me.
And I´m happy for that, because it is nice to have some companie on the road, when I don´t understand what people are saying, for making the fire when I´m bilding the tent, someone to talk to when the days are getting long, and someone to laught with when something funney happens.
The hospitality among the people here is amasing and the dors are open. The first part of the tripp was on an old horse path from VillaOhiggens to Cochrane. We were riding trough amasingly beutifull nature and had the luck to chatch fresh fish in the rivers.We rested one week with an old man, Eraldo Real is his name and he is one of those fantastick originales living here on the countryside. He is living a 3 days ride from his closeet naighbour and he go shopping food two times a year. Ha has a house in town but he don´t like to stay there becauseit is to much people.. the town has 2000 sitisns. He lives in a house where you get the rain in your hed when you are sitting on the wrong place and have a fire place on the ground to cook on. This is not so speshial, becuse manny people live like this in this wirld. The spesheal ting is that he has chousen this, and that the naigbour house is a house with a bed, a stove and you don´t see the sunn throughthe wals. But he is happy with his life, he wouldnt like it to be different. That is fassinating!
We are so incredibel lucky to meet al theis people on our way and to get to knowe them all, because wee have the time. We have the time to sitt down and to drink a mate, to ask how tehir life is and to eat a dinner with them. And we are ofte innnvited to eat a dinner with the people here. When we arrive somewere in the afernoon, they find a place with good graas for our horses and make a dinner for uss, normaly a steak of some caind. The people here are amased that we are two girls traveligng these long way on horses, eaven with a pack horse. We do get tehir respeckt and they aprishiate that we take their culture serious and that we are a little like them. The most people here remember verry wel how it was to trawel with horses for in manny parts they diddn´t have a road untill 10-15 years ago, so the memmorie of trawelign with horses is verry fresh. The menns are imprest that two gringas do this alone and are qurios of who we are, and the old wimens living alone on the farms are happy to get som feamail vissiters. One day it was eaven an old womman that was crying when we left. I dont knowe whye but it is tutching, and a meating that I wil remember for a long time.

So we are getting treated werry good and are getting alott of helpe where ever we go. So life here is good and we have been extreamly luckey with the wether, manny sunney days and worm vinds. But the autumn is here soI´m preparing my selfe for the opposite. But the autun is allso a beutifull time. All the colores, the frouts and vegetables, the fresh air and long dark evenings.
My spanishe is allso getting bether,everyday I learn something more and now I´m quite good in comunicating with the farmers here. We can talkabout the horses, the kaus, the cultivating and the forest. Som my spanishe is a bitt speshialised for the countreyside. The best is thatit is easyer and easyer to speak with people and that make me able tolearn more and more. And that is how I like it!

I dont knowe how to deskribe this life and experianse, but it is sutsh a privilage to wake upp in the mornings inside a warm sleapingbag and to heare the horses eatig gras on the outside. To go out from tent and, make a fire and eat some apels form the aple tre that we sleptunderneath. To sadel the horses, to listen to the wind, feal the strength of the horse under me while trotting, to fall halfe asleap on the top of the horsback when the sunn is heating, to lurn a new song to the rithems of the horsshous against the road, to find a grean place close to the river for the night or gett invited to sleap over at a farmers house witch inklud dinner and brekfest. It is so wounderfull to get this chanse to think, feal and to enyoy.Traweling Like this is a fantastik exoerianse! And are highly recomended.

Have a wonderful time where you are.

Hugs form Nora:)

Coyaihque 11.4-07

2007-04-11T09:10:00.000-07:00

Naa har jeg kommet til neste maal for turen, og baade folk og fe har det bra. Hestene trengte aa hvile litt og vi og handle litt saa tiden gaar og vi utforsker bylivet her.

Turen hit har vaert fantastisk flott og vi har hatt mange minnerike opplevelser med mye fantastiske folk. Vi har moett en fantastisk gjestfrihet her og baade vi og hestene har blitt stelt godt med.

Da vi la ut paa veien tok det lit tid foer vi fikk gode rutiner med pakking og reising, men det tok ikke lange tiden foer det var paa plass og etter det har det bare vaert aa nyte livet paa veien. Og vi har vaert heldige med vaeret saa det har virkelig vaert en nytelse. Varmt og godt og masse sol, med ville epler og mange lammesteker paa forskjellige gaarder.

Nar vi reiser langs veien paa denne maaten har vi mye tid til aa sitte og tenke og observere de smaa forandringene i natur og landskap. Dette blir en viktig del av dagen sammen med moetene med alle som stopper og tar bilder eller de lokale som er nyskjerrige og innviterer oss paa en matesito. Det beste er at vi blir tatt serrioest av de som bor her og de er imponert over at vi er to jenter som reiser alene paa denne maaten, vi faar mye respekt og en ypperlig mulighet til aa faa et innblik i folks hverdagsliv her paa bygda. Av gutta her blir vi behandlet som kvinner men samtidig prater de med oss om mansting, slik osm stoerelse paa gaarden og hvordan det staar til med kyrene, hvor mye en hest koster og hva slags utstyr som er bra og ikke. Med kvinnene handler det mer om mat og hus og slikt, gennerelt sett saa er det lettere aa faa kontakt med mennene en med damene. Samtidig har vi opplevelsen av at de gamle damene rundt paa bygda er saa glad for og se noen jenter og for aa faa muligheten til vise oss sitt liv. Det er nemmelig slik at gaardene her er langt fra hverandre og siden kvinnene hver dag maa lage middag og ta seg av barna er det vanskelig og ta en dag fri for aa dra over og besoeke nabo kona. Dermed saa sitter de hele aaret paa gaarden og ser ikke saa mange andre en kompisene til mannen som stikker innom en gang imellom naar de er ute og sjekker om kyra har det bra.

Vi har opplevd og blitt tatt imot som doetre og gamle damer som har graat naar vi har dradt etter en dag. Menn som har vaert saa imponert over hva vi gjoer at de nesten loeper over til naboen med det samme for aa fortelle dem at vi er der, og som kommer loependes med saueskinn og hermetiserte frukter til oss. Og tilstadig moeter vi personer som har hoert om oss eller som har kjoert forbi oss paa veien. Det artigste er naar vi kan stoppe utenfor supermarkede her i Coyhaique og slaa av en prat med en gammel kone om at faren til noen 10 mil unna doede for ikke saa lenge siden og gi dem nyheter om hvordan det staar til der i gaarden. Det faar meg til og foele meg som lokal, og det liker jeg.

En ting jeg laerer her og som jeg har opplevd andre steder jeg har reist ogsaa er hvor verdiful gjestfrihet er, og her er gjestfrihaten stor, det er noe spessielt naar du kommer en plass og de slakter et lam for deg og lager en liten fest fordi du tilfeldig vis stoppet for aa spoerre etter veien... Det er spessielt naar vi drar og de spoer med forhaapnigsfull stemme.. "Naar kommer dere tilbake"? "Naar dere kommer er dere hjertlig velkommen til og bo her hos oss". Det er og roerende naar noen vi nesten ikke kjenner gir oss gaver fordi de mener vi har brukt for det paa reisen vaar, og oensker oss god tur videre.
Jeg haaper jeg kommer til aa vaere like gjestfri naar jeg en gang har et hus og innvitere folk inn i!

Hoesten har kommet her til Patagonia og fargene er vakre, maten god og livet enda bedre.

Jeg gleder meg til vi legger ut paa veien igjen og til alle opplevelsene som venter oss.

Foto mix

2007-03-19T10:33:00.000-07:00

Her kommer lit forskjellige bilder til dere og se paa.

Kastrering av okser...Pass paa gutter..

Villa Ohiggens.. en vakker plass men snaale folk..

Magda mit nye reisefoelge fra Tyskland med Luice Migel til venstre og Camilla til Hoeyre.

Paa tur fra Villa Ohigens til Cochrane

Her Rir Klaas Luice og har Munjal som kloev hest over et pass vi maate krysse. Her var det nermest en liten steinoerken men resten av veien var groenn og fin.

Huset til Eraldo Real. Dette er kjoekken og stue med god lufting. Her bor han aaret rundt.

I helgen var vi innvitert til aa delta paa en markerings fest av kyr. De begynner tidelig om morgenen med aa grille deler av kua de slakta dagen foer. Saa er det tid for at men skal vaere menn og kvinner kvinner. Mennene leker med lassoer og brenngjern inne i padoken mens kvinnene star paa utsiden og tar seg av kjoekkenet. Dagen fortsetter med helgrilla ribber fra kua mitt paa dagen og avslutes med grilla mage paa kvelden, med sang, dans og vin. De begynner og drikke saa smaatt til frokost og fortsetter hele dagen, naboer og venner saa stemningen er good og vitsene flyter lett.

IIIIIIIIIIIIIIIHHHHAAAAAAAAAAA!

Mer trenger jeg vel ikke og si.....

Livet gaar med andre ord sin gang og som dere ser av bildene har jeg det riktig saa bra. Siden vi kom til Cochrane har vi hatt en fin tid med mye forberedelser til neste etappe, slik som sko hester, og kjoepe hestemedesiner, planlegge veien og slikt. Vi har ogsaa faat med oss en fin liten fest. Vi red hestene til elva for aa drikke og paa veien stakk vi innom en fest som ble arrangert etter en rodeo. Vi hoppa av hestene og kikka innom, kledd i ulgensre og cheps... ordentlig koboy jenter. Trekspilmusikken og valsen var i gang saa vi fikk ikke lov til aa staa alene lenge foer vi ble bydd opp. Og det fortsatte de med hele kvelden, de skjenka oss ogsaa wiskey og cola. Det vil si Magda fikk et glass og siden ho ikke hadde lyst til aa drikke det bestemte jeg meg for aa hjelpe henne med aa toemme glasset av ren hoeflighet. Problemet var at da det glasset var tomt og vi skulle til aa gaa ble vi bedt opp paa dans og glassene vaare ble fylt paa nytt med Wiskey og cola... Blaeaeaae for en ekkel smak..... Saa naa gutter og jenter har jeg drukket mit foerste glass med wisky.... Men wiskey og cola frister ikke igjenn. Men en goey kveld hadde vi... men kjekke gutter er vanskelig aa oppdrive her, det var faktisk ikke en eneste kjekk gutt paa denne festen.

Saa naa er det snart tid for aa legge ut paa veien igjen. Neste etappe gaar langs veien og maalet er Coiaike. Saa om en 3 ukers tid regner jeg med aa vaere der. Saa ha det fint frem til da mine venner.

Cochrane

2007-03-09T07:53:00.000-08:00

Naa har jeg gjennomfoert foerste distanse av turen min. Som dere vet la jeg ut paa veien til fots med sekk paa ryggen men situasjonen forandret seg fort. Mine venner Klaas og Magda fikk problemer med en hest som ble halt saa de maatte ta det rolig, saa jeg tok de igjen samme dag som jeg begynte. Resten av turen reiste vi sammen og vi har hatt en flott tur!
Mens vi ventet paa at hesten skulle bli bedre overnattet vi et par dager paa Mayer, der ble vi godt tat vare paa av far og soenn som innviterte oss paa middag, bakte broed til oss og saa til vaar halte hest. Etter og haa fulgt oss et stykke paa vei var vi alene ute i skogen. Men stien var godt markert saa vi fant raskt og greit veien. Vi sov mye, fisket store oerret som ble grillet paa baalet og tuslet avgaarde i et meget bedaglig tempo. Omtrent paa halvveien, (normalt 2-3 dager lang reise til nermeste nabo) bodde det en mann pa en "liten" gaard paa 15000 hektar. Realdo Real er en av de orginale gautshoene av den gamle gode typen. Gautcho er betegnelsen paa de som jobber med kyr og hester og bor paa landet. Langt utenfor alfarvei bodde han der alene og oensket oss hjertlig velkommen til aa bli der noen dager.
Jeg vet ikke hvordan jeg best kan beskrive han men jeg skal gjoere et forsoek. Realdo er en 65 aar og foretrekker aa bo 3 dagsmarsjer fra folk, Han har et hus i Cochrane som har en 2000 inbyggere men der er det alt for hektisk og for mye braak. Saa to ganger i aaret drar han til byen for aa handle mat. Han reiser da med 4-6 hester, laster dem opp med det han trenger for det kommende halvaaret og tusler tilbake til vilmarken. Der han bor har han tre hus, ett bolighus og to uthus. Men han bor ikke i bolighuset, uthuset der han lagrer hoey sover han og det andre bruker han til kjoekken og oppholdsrom. Der har han aapen ild og sprekker i vegger og tak saa roeyken siver ut, og regnet inn. Han har metall talerkner som han reparerer med toeyfiller naar det blir hull i dem, og blir overrasket naar han finner ut at han har 5 kg med vaskepulver. Han sover paa saueskin og som alle her nede sier han at han jobber veldig mye. Hele dagen fra morgen til kveld. Han staar opp kl 4 paa morgnen og drikker mate (en slags the) kl 6 er det frokost og kl 10 begynner han og bevege seg ut doera. Rir en tur for aa se til kyra og kommer tilbake til 3 for aa koke mat. Og da er det ekte coboy mat det er snakk om i en stor gryte over ilden. Senere paa dagen kutter han kanskje litt hoey for vinteren men det er bare innimellom naar det er fint vaer eller saa gaar han kanskje ut i skogen og leter etter et toert tre om han begynner og gaa tom for ved. Naat moerket trer inn i 10 tiden paa kvelden er det senge tid. Pjooo for en hard arbeidsdag.......Det er hardt og vaere bonde i patagonia.
Etter enda en halt hest og 6 avslappende dager med Realdo, la vi ut paa tur igjen vandret over fassinerende fjeller, forbi isbreer, gjennom vakre daler, og over strie elver. Tilslutt kom vi frem til Cochrane og her er vi naa. Her blir vi til over neste helg for da er det en festival her med rodeo, hesteveddeloep og jeg regner med litt musikk og annen morro.
Jeg er ogssa saa heldig at Magdalena blir med meg videre paa turen saa det er utrolig hyggelig. Klaas drar hjem til Tyskland og vi overtar hester og utstyr saa det er utrolig praktisk. Saa naa er jeg den stolte eier av 2 hester og er klar for aa legge ut paa neste etappe. Men foerst skla vi utforske kulturlivet her paa landsbygda i Patagonia.
Nyt vinteren der hjemme:)

Fortsatt Villa Ohiggens

2007-02-18T15:15:00.000-08:00

Ja, Jeg er fortsatt her, og det er ikke fordi Villa Ohiggens er en saa fantastisk plass at det ikke er mulig og rive seg loes herfra...
Det er fint her, men det er paa tide og dra! Jeg har tross alt vaert her i 6 uker. Foerste uka Klarte jeg aa kjoepe en hest som dere har sett, andre uka proevde jeg og kjoepe saltasker men det var ikke mulig og oppdrive, saa jeg la ut paa tur uten og returnerte etter 1,5 km med oedelagt sekk fordi all bagasjen tippa rundt og hesten loep loepsk. Saa ble jeg Kjent med Klaas fra Holland / Tyskland som har ridd fra Palenea paa to hester og hang sammen med han en ukes tid, intill han dro til Argentina for aa plukke opp ei venninde. Da bestemte jeg meg for aa kjoepe en hest som foelgehest til bagasjen min og var glad og for noegd med det. En uke gikk og jeg fant ingen hest, en uke til og jeg hadde fortsatt ikke funnet en hest, enda en uke gikk og en hest var ikke aa oppdrive.
Eller det er ikke sant for jeg fikk tilbud om og kjoepe noen hester, det eneste problemet med disse hestene var at jeg ikke skulle spise dem, men ri paa dem til nord i Chile. For Ja de spiser hester her (spessielt om vinteren) og det er bra for deres mager. De eneste hestene som er for salg her er nemmelig de som er syke, halte eller saa gamle at de er tannloese med andre ord gode til mat, i tilleg koser de tre ganger lokal pris for meg --- Men sulten er jeg ikke.
Og det er utrolog, Jeg sitter her som et stort spoersmaalstegn og kloer meg i hodet for jeg skjoenner meg ikke paa disse menneskene. Jeg har aldrig i mitt liv sett saa mange hester samlet paa en plass foer. Hestene vandrer fridt rundt i gatene og de fungerer som gresklippere. Har du langt gress i hagen din, laaner du naboens hest som gresklipper og faar plenen gjoedslet samtidig. Enkelt og greit. Og en mann trenger jo alle sine 100 gresklippere saa de kan ikke selges.
Eller saa kan jeg annbefale de som ikke er spessielt innteresert i aa jobbe aa flytte hit. Her har de nemmelig ordsproket, Ikke gjoer i morgn det du kan gjoere i overimorgen... Jeg vil legge til en ting til, nemmelig setningen... Hvis jeg i det hele tatt gidder og gjoere det. Min mening er at denne plassen faar for mye statlig stoette, Folk her har ikke saa mye men de faar nokk til at de blir late og uintereserte i aa gjoere noe. Naa hoeres jeg veldig negativ ut, men det skal sies at dette er en fin plass og det er hyggelige mennesker. Bortsett fra de som stjeler mitt nyinkjoepte tau og grime, og bortsett fra enoeyde menn som proever og lure meg til aa kjoepe halte hester og andre litt for smarte buisnessmen. Jeg har faktisk hatt 6 fine uker her, og jeg har hatt god tid til og studere folk, fe og gamle hester. Jeg har gosaa faat muligheten til a vaere med og temme en hest sammen med en spansk vetrenaer og det har vaert veldig artig.
Men i morgen drar jeg, og jeg gleder meg til aa dra fra denne landsbyen, og jeg drar til fots. Mine hollands/tyske venner oensket nemmelig ogsaa aa kjoepe en hest til, men de var like uheldige som jeg saa vi bestemte at de laaner hesten min til Cokrane, jeg gaar paa beina mine og saa moetes vi der. Naar vi moetes i Cokrane kjoeper jeg hest og utsyr fra dem. Saa naa ser jeg frem til en 7- 10 dagers (kanskje mindre) fottur over fjellet.

Bilder ja det har jeg men de skal dere faa senere sammen med andre inntyrkk og observasjoner av folk og fe her helt syd i verden.

Villa Ohigens januar 07

2007-01-18T05:56:00.000-08:00

Waw Jeg er i enden av Caratera Austral og jeg har kjoept hest! Hvem hadde trodd at droemmen jeg hadde da jeg var 13 om aa faa hest skulle gaa i oppfyllelse 15 aar senere i patagonia? Og i dag skal jeg begynne min tur, min virkelige tur, waw som jeg gleder meg!

Etter at jeg dro fra Puerto Natales har det vaert stille og rolig. Jeg dro direkte opp til El Chalten via El Calafate med buss. Fra El Chalten er det mulig og dra over til Chile med bus, bein og baat. Det var en flott gaatur, straalende vaer og utsikt til Fitz Roy et fantastisk imponerende fjell. Paa andre siden av Grensa overnatta jeg paa en liten fjellgaard. Den mest idylliske lille plassen og jeg fikk fersk melk til frokost og hjemmelaget ost. Hadde jeg ikke vist bedre hadde jeg trodd jeg var paa en norsk seter paa vestlandet for 70 aar siden. Det var super idyllisk.

Her i Villa Ohigens har ejg naa vaert i 11 dager. Jeg har tatt det rolig og brukt tiden til aa kjoepe hest. Det har vaert en innteresant opplevelse. Villa Ohigens er en liten naturskjoenn landsby paa ca 400 innbyggere med alt det innebaerer av godt og vondt. Og siden jeg har vaert her noen dager naa saa vet alle hvem jeg er og hvilke planer jeg har. Men det er ikke bare bare og kjoepe en hest selv om det er flere hester en innbyggere her. Foerst maa du finne noen som har en hest til salgs og det er den enkleste biten, saa maa du finne ut om den innformasjonen de gir deg om hesten stemmer og om de er til og stole paa. En hest var 10-15 aar eldre en det jeg ble fortalt, en annen gang fikk jeg beskjed om at: For all del ikke gjoer noen handel med han- du kan aldrig stole paa det du faar. Og alle disse sma tingene tar tid, men det er innteresant og det gir et godt bilde av et lite lokalsamfunn som her.

Her en dag hadde de sammla kyrene for kastrering og merking og det var litt av et skue. Landsbyen var samlet, damene sto og saa paa og mennene loep rundt med lassoer og kutta testikler. Det saa virkelig vont ut, saa pass paa sakene deres gutter. Merkinga det gjoeres med brenngjern og ser ikke mye bedre ut, spessielt ikke naar du ser roeyken og kjenner lokten av svidd skin, hoerer rautene og ser det hvite i dyrets oeye. Vi mennesker er og bli brutale.

Saa naa er det ikke lenge til jeg legger ut paa min virkelige ferd og jeg gleder meg enormt, turen gaar til nord i Chile og bare haaer at hesten jeg har kjoept er sterk nokk. Den er en 9 -10 aar gammel vallak og har bart, navnet er Luise Migell saa den trenger et kallenavn.

Klemer fra Nora:)

Luice Miguel

2007-01-17T07:35:00.000-08:00

Puerto Natales Desember 06

2006-12-28T07:47:00.000-08:00

Jeg er som dere kan skjoenne av overskriften fortsatt i Puerto Natales. Jeg trives her, det er en rolig liten by og jeg bor paa en plass med mange artige, sproee men gode menneseker. Det er herberg som drives av en familie, familien er ikke stor men den har allikevel mange medlemmer. For i tillegg til familien bor den en gjeng med andre der. De er alle spessielle personligheter, enslige menn i forskjellige aldere med sine historier, de er som barn av familien hele hurven, saa jenta paa 8 har mange soesken, men de er alle voksne menn. Saa det er et litt anderledes herberg men en plass jeg liker godt, derfor har jeg ikke beveget meg videre enda, men om ikke saa lenge legger jeg ut paa veien igjen.

Julaften feiret jeg her i Natales paa herberget og det var en flott feiring. Jeg kunne ikke ha feiret en bedre plass naar jeg ikke skulle vaere hjeme. Paa formidagen moettes Dan fra Canada, Lorri som er norsk Amerikaner og jeg for aa lage julegroet med mandel. Vi fant ingen marsipangris men vi fant en veldig bra erstatning nemmelig en marsipan pigvin! Jeg viste ikke at det gikk ann aa bli saa glad paa grunn av en marzipan pigvin. Groeten ble god men det ble mye igjenn saa de siste dagene har jeg levd paa risgroet, riskrem og rislapper, saa naa gaar jeg bare under kallenavnet risjenta paa herberget. Paa kvelden var det fest. Vi var bare tre gjester men I tilleg kom det mange venner av familien saa det var en 18-20 stykker samlet. De hadde forbredt helstekt lam, ovnsbakt kylling og salater, og rundt ellve startet matgildet. Saa fantastisk deilig….Det var virkelig en god erstatnig for pinnekjoettet! Da matgildet var over var det som der hjemme tid for presanger. Det som gjorde kvelden saa fin var at vertskapet var saa flinke til aa inkludere alle og abslolut alle var tenkt paa og fikk en liten presang, til og med vi som gjester fikk en liten ting. Ikke stor men den varmet godt.
Saa var det tid for dans og dans bled et til kl fem paa morgenen da de andre gikk og la seg og jeg ble med paa bar. – Med andre ord en herlig feiring!!

De resterende dagene her I Natales har vaert rolige og fredlige, jeg har ikke gjort stort, men vet dere jeg nyter det i fulle drag og dagene ja de flyr av gaarde. Jeg slapper av og hard det godt, tusler rundt i byen og proever aa snakke spansk med de jeg bor sammen med. Har vaert paa klatretur i et fjell i naerheten som var herlig og fikk hjerte til aa banke, sett paa musikvideoer, lest og spist ris. Helt herlig! Dette livet liker jeg:)

Jeg haaper dere der hejmme har en fin romjulstid og at dere faar en fin nyttaarsfeiring og et enda finere 2007.

Nytaarsklemmer med varme tanker fra reisende tante Nora:)

Puerto Natales 22.12.06

2006-12-22T08:17:00.000-08:00

Naa er jeg i Puerto Natales og har akkuratt kommet tilbake fra en kjempe flott fjelltur i Nasjonaparken Tores Del Paine. Paa bussen fra Ushuaia til Puenta Arenas kom jeg i snakk med Dan en Canader paa 50 aaar og Lorri som er en 40 aar og norsk amerikaner. Vi skulle alle samme vei opp til Puerto Natales saa vi bestemte oss for aa slaa foelge. Det endte med at vi bestemte oss for aa dra til Nasjonalparken Tores Del Paine sammen og gaa hele sirklen som er en 8-9 dagers fjelltur.
Og fjelltur ble det, 8 overnattinger og 9 dagers vandring I sol, snoe, vind, regn, soele og alt det andre som hoerer med paa en fjelltur. Det var fantastisk flott, og stortsett var vi veldig helige med vaeret. Det var flote snoekledde fjell, groenne fruktbare skoger, blaa inskjoerer, storslotte isbreer, rett og slett en fantastisk flott natur!
Og vaeret, ja det var vel som der hejmme og en dag var vi innom alle aarstidene innen en time, snoe og sludd og straalende sol sterk vind og vindstille, saa aa bestemme seg for mengde klaer var heller vanskelig der vi svetta oss oppover fjellsidene. Men fantastisk var det, med vaar blomster og snoen som smelta, en tur som kan annbefalesom dere skulle tenke paa og komme til Chile.

Jula kommer jeg til aa tilbringe her I Puerto Natales og vi, Dan, Lorri og jeg har bestemt os for aa feire jul sammen her saa planene om risgroet er paa plass saa dette tror jeg blir ordentlig bra!

Jeg oensker dere alle en riktig god jul of et fantastisk nytt aar der hjemme.

Noen bilder

2006-12-07T10:57:00.000-08:00

Lengre er det ikke over fra fastlandet til Tierra Del Fuego

Langs sjoekanten iNasjonalparken i Ushuaia

Buenos Aires har mane groenne lommer paa tross av mange biler og mye folk

Det er ikke mye og se i patagonia men det er en vakker solnedgang!

2006-12-07T10:49:00.000-08:00

Jamsy, Argentina er kjent for sitt grillet kjoett og det med god grund. Dette er grillet geitekje med sitron, proev det!

2006-12-07T10:45:00.000-08:00

8 timer tango er nokk ikke nokk men goey det var det! Her danser jeg med Robert fra Nederland

Naa er jeg her

2006-12-07T09:17:00.000-08:00

Ja naa er jeg paa det forgjette kontinent og tro det eller ei men jeg har faktisk vaert her i over en maande allerede.
Jeg begynte med to uker spanskkurs i Buenos Aires, hadde en uke fri i Uruguai og fortsatte med to uker spansk i Ushuaia, og her er jeg altsaa naa.
Buenos Aires er En stor by for ei jente som vokste opp 15 km uten for tvedestrand sentrum. Totalt sett saa er det vel en 14 millioner som bor i Buenos Aires og ommegn, og slikt blir det store veier av, mange biler, mye forrurensing og ikke minst mye lyd. I argentina er de i tillegg glad i brede avenyer saa midt inne i Buenos Aires har de en 20 felts bred vei, og motorveien inn og ut har ikke mindre enn 18 felt. For aa vaere helt erlig saa var ikke det helt min ting, og den konstante duren som gikk som en trommel hele doegnet i den byen den gikk meg litt paa nervene. Det skal foroeverig sies at Buenos Aires er en spennende by og jeg opplevde den som en kulturell smeltedigel. Det er mennsker med alle farger og kulturelle bakgrunner som gjennspeiles i at gatene er oppkalt etter land og forskjellige land har faat en park oppkalt etter seg, som for eksempel placa Noruega. Det er aktiviteter for en hver smak og for den som liker bylivet kan Buenos Aires annbefales. Men for meg var to uker nokk i massevis. Jeg bode hos en veldig hygglig 60 aar gammel dame som fikk besoek av sin 40 aar gamle soenn hver dag, de tok godt vare paa meg. Jeg var og godt fornoegd med skolen og likte baade laerere og med studenter. Jeg tok nonen tango timer og det falt i mersmak.

Jeg dro til Uruguai for aa faa en liten pause fra bylivet og for aa lese litt spansk, og det var herlig. Jeg bodde i lille Colonie som er en liten koloniby rett paa andre siden av elva av Buenos Aires, men det er stille, fuglene synger og du lukter gress istede for eksos. Jeg var der i 4 dager og slappet av, floerta med de okale gutta og brukte de til aa praktisere spansk med. Tror det er de beste dagene jeg har hatt saa langt. Jeg tok ogsaa en liten tur til Hovedstaden Montevideo, bare for aa ha vaert der, det var helt ok men ikke veldig spessielt.

Etter det gikk turen til Ushuaia. For aa komme dit matte jeg totalt sitte 50 timer paa bussen og det er helt sant det var apsolutt ingen ting og se foer de site 2 timene. Det var flatt, flatt, flatt. Jeg saa noen sauer, et par hester og fugel i nye og ne utover det var det ingen ting bortsett fra vind og toerre gresstubber. I Rio Gallegos maatte jeg overnatte foer jeg kunne ta bussen videre. Rio Gallegos er en yterst kjedelig by og det er ingenting som skjer der, men jeg ble kjent med tre hyggelige israelske gutter som ogsaa skulle til Ushusia som jeg har hang sammen med en ukes tid inntil de dro i helga.

Ushaia er en sjarmerende liten by som er full av turister, jeg tror det er flere turister her en det det er innbyggere. Den ligger pent til mellom spisse fjell med snoe paa toppene og loevetannen blomstrer og lauet spretter sa her er det vaar med lange yse netter. Byen minner meg faktisk litt om Tromsoe for aa beskrive den paa enkles mulig maate. Det eneste jeg ikke liker med Ushuaia er at de ikke har esler her. Saa jeg maa nokk reise lit lengre nord foer jeg kommer igang med turen min og det gleder jeg med til

Spansken... vel den er det saa som saa med, spansk er ikke saa enkelt som det jeg har hoert at det er saa jeg faar bare ta tiden til hjelp og om noen maander skal jeg nokk klare og skravle i vei pa med folk her slik jeg pleier aa gjoere, og det blir bra for det er frustrerende og ikke kunne prate med folk.

Saa til helgen gaar turen videre og da blir neste stopp Chile.

Klemer fra Nora:)