Opp til nord
Heisann der hjemme.
Ja, de siste maanedene har jeg vaert mer turist enn det jeg har vaert paa hele oppholdet frem til naa. Det har vaert fine dager med mange opplevelser og mange timer paa bussen.
Vel, jeg faar begynne der jeg sluttet og der lovet jeg og fortelle noen historier om mine venner fra Chiles sosiotet. Det skal foerst sies at de er to veldig hyggelige personer som har hjulpet meg mye men vi har ganske foeskjellig kulturel og oekonomisk bakgrund. Da jeg annkom gaarden deres fikk jeg tildelt en egen liten floey av huset der jeg kunne boltre meg fritt, og da kveldsmaten ble servert maatte jeg flire godt for her ble vi severt av hushjelpa og talerknene skiftet ut etter hver ting vi smakte paa. Noe som var rimelig uvandt etter aa ha spist fra gryta den siste tia mens jeg var paa tur. Men det er rart med det, en kan venne seg til alt og naa har jeg da blidt godt vandt. Da jeg ble med dem in til sentrum av Santiago ble jeg advart mang en gang om at det ikke er et hus de har de men bare en leilighet, og at jeg nok desverre maatte bo paa rommet til hushjelpa, for de andre er opptatt. Hushjelpa bor nemelig for sg selv. Vel leiligheten ligger i en av de fine stroeene i Santiago har doertvakt 24 timer i doegnet og de har ikke mindre en 4 bad..... "liten fael leilighet maa jeg si...."
Jeg er ganske fasinert av aa faa et innblikk i den chilenske overklassen og derfor skriver jeg mye om dette for det er foerste gang jeg har sett hvor viktig det er med status, riktig etternavn og penger i banken. Jeg hadde to lignende opplevelser som sjokerte meg litt. En dag da vi var paa gaarden hans presenterte han meg for en arbeider, foer vi kom frem sa han til meg, naar du hilser paa arbeideren bare haandhils, ikke kys han paa kinnet som ellers er normalt naar du hilser paa en av det andre kjoenn. En annen gang ble jeg med han til Santiago Pepeches Club Som er Santiagos finest rideklubb, med en stor flott park, klubbhus og badebaseng. Faar aa komme inn maa du kjoepe deg inn som eier, men foerst maa du annbefales av to personer som er medlemmer i klubben og derreter studerer de din personlige oekonomi og sosiale dstatus innen medleme faar stemme paa om du faar bli medlem eller ikke... Uansett kom vi dit og hestene ventet paa salet, innen vi traff paa stalgutten fik jeg beskjed om;... "naar du hilser paa stalgutten ikke haandhils paa han, det er ikke skikk og bruk her".
Da Jeg fikk denne beskjeden viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere, for meg er det motbydlig aa skulle forskjelsbehandle folk ut fra sin oekonomiske og sosiale situasion, paa den annen side var jeg hans gjest og maate respektere han, han er ogsa en man paa 70 aar og derfor godt inngrodd i sine skikker. Jeg endte opp med aa ikke si noe for det ville ikke gjordt noen forskjel, men det var hardt aa bite i meg ordene. Og slik er det her over hele lina. Overklassen staar paa pidestaller i forhold til de fattige og oensker ikke aa ha noe med dem aa gjere bortset fra billig arbeidskraft.
Her i jannuar naar den norske deligasionen med Prins Haakon var paa besoek i soer chile snaket jeg i etterkant med en sjornalis som hadde interviuet han. Han var helt forelsket i Prinsens politiske meninger og imponert over at handels og industriministeren er medlem av en fagorgenisasion. For en Chilensk minister ville aldrig mingla seg med vandlig arbeidere paa den maaten. Saa ikke bare oekonomisk sett er det en stor forskjel mellim fattig og rik men det er ogsaa en stor sosial forskjell her i Chile.
Det var mye om sosoale forhold her i Chile, naa tilbake til reisen.
Jeg annkom mine venner i santiago me sykkel den 18 november og kjaeresten min Marcelo hadde bursdag den 21, derfor arrangerte jeg et overaskelsesbesoek med vennene hans der. Saa jeg annkom Paa dagen og dukket opp paa en liten sammenkomst paa kvellen. Da han saa meg fikk han nesten hjerteatakk, og det eneste han fikk sakt var DU.... ER DU HER???? Det ble en stor sukse og veldig hyggelig.
Fra Puerto Montt gikk turen videre via Santiago og opp til Arica helt helt i nord Chile, 28 timer paa bussen.. Paa veien krysset vi Atacama, verdens toerreste oeren, Og det var fassinerende. Aldrig foer har jeg besoekt en oerken og jeg var mektig imponert. Atacama er en stein oerken, og en streknng aa en muligens 1000 km er knusk toert og der det ikke finnes liv. Det er hvertfal det en skulle tro, men midt ute i ingenting duker det opp en liten dal og der nede kan du se groent, en liten livgivende elv som renner og traer og planter som gir lindrende skygge, noen hus og fruktbare aakre. I dette landskaet sjoenner du hvor viktig rent vann er for liv.
Ute ved kysten midt mellom sand og toerre fjell finnes Arica, en midelstor by og som de fleste chilenske byer er bygningsmassen ikke noe og skryte av. Men i naerheten ligger det to fruktbare daler og der er det merker av elgamle sivilisasioner hvor de har laget sine avbildinger av dyr og mennesker paa fjellvegene i enorme dimensioner. Det er ufattelig for meg at folk har bestemt seg foa aa slaa seg ned der i utgangspungtet. Det er vakkert men toert, og de som er vokst opp der kunne ikke tenke seg aa bo en annen plass. Jeg vet bare at jeg ikke kunne bo der lenge.
Fra Arica Dro jeg opp til en liten Landsby Putre. Putre ligger i oest paa en 4000 m over havet. Det er en liten sjarmerende landsby med stein hus og hoved naeringen er jordbruk, og der ble jeg kjent med det foerste eslet paa min reise og fikk kosa med en alpakka. Alt er toert men lanskapet er dekket med toerre busker og kratt. Det er regntid en gang i aaret aa de haaper at den blir lang i aar, for i fjord regnet det lite slik at i aar er det toerrere en normalt.
Jeg likte Putre men desverre kunne jeg ikke bevege meg mye rundt, for pusten var kort, og hodet verket om jeg ikke tok det rolig, det er lite oksigen der oppe og det merket jeg. Av den grunnen ble dagene der roligere en planlagt, tanken var aa gaa en lang fjelltur men det ble det desverre ikke noe av. Men opp til Lago Chungara dro jeg som ligger paa 4500 meter og helt paa grensen av Bolivia. Waw, der var det vakkert, en krystalklar luft og et storslaat landskap omkranset av vulkaner med snoe aa toppene. Alpakkaen og flaminkoene beitet i forgrunnen og gav et idyllisk inntrykk. Desverre har jeg ikke bilder fra dette, hvorfor skal jeg fortelle senere.
He he en artig opplevelse hadde jeg da jeg skulle reise fra Purte opp til Lago Chungara. Sakern er at det ikke er busser paa strekningen, derfor gikk jeg innom Politiet og hoerte om de skulle i samme retnig og om jeg kunne sitte paa. Ikke noe problem saa de og jeg fikk sitte paa i en bil. Men i veikrysset stoppet de, saa jeg tenkte at da daa faar jeg vel haike. Men de gav meg beskjed om aa vente. Etter litt begynte de aa vinke inn biler og trailere, og jeg lurte aa hvorfor de ba meg vente naar de begynte aa jobbe. Etter aa ha stoppet noen biler faar jeg beskjed om at; her er en tom trailer som skal til bolivia, du kan sitte aa med han! Det er den mest efektive maaten jeg noen gang har haiket paa. En politiuniform er effektivt til det brueket.
Ja, de siste maanedene har jeg vaert mer turist enn det jeg har vaert paa hele oppholdet frem til naa. Det har vaert fine dager med mange opplevelser og mange timer paa bussen.
Vel, jeg faar begynne der jeg sluttet og der lovet jeg og fortelle noen historier om mine venner fra Chiles sosiotet. Det skal foerst sies at de er to veldig hyggelige personer som har hjulpet meg mye men vi har ganske foeskjellig kulturel og oekonomisk bakgrund. Da jeg annkom gaarden deres fikk jeg tildelt en egen liten floey av huset der jeg kunne boltre meg fritt, og da kveldsmaten ble servert maatte jeg flire godt for her ble vi severt av hushjelpa og talerknene skiftet ut etter hver ting vi smakte paa. Noe som var rimelig uvandt etter aa ha spist fra gryta den siste tia mens jeg var paa tur. Men det er rart med det, en kan venne seg til alt og naa har jeg da blidt godt vandt. Da jeg ble med dem in til sentrum av Santiago ble jeg advart mang en gang om at det ikke er et hus de har de men bare en leilighet, og at jeg nok desverre maatte bo paa rommet til hushjelpa, for de andre er opptatt. Hushjelpa bor nemelig for sg selv. Vel leiligheten ligger i en av de fine stroeene i Santiago har doertvakt 24 timer i doegnet og de har ikke mindre en 4 bad..... "liten fael leilighet maa jeg si...."
Jeg er ganske fasinert av aa faa et innblikk i den chilenske overklassen og derfor skriver jeg mye om dette for det er foerste gang jeg har sett hvor viktig det er med status, riktig etternavn og penger i banken. Jeg hadde to lignende opplevelser som sjokerte meg litt. En dag da vi var paa gaarden hans presenterte han meg for en arbeider, foer vi kom frem sa han til meg, naar du hilser paa arbeideren bare haandhils, ikke kys han paa kinnet som ellers er normalt naar du hilser paa en av det andre kjoenn. En annen gang ble jeg med han til Santiago Pepeches Club Som er Santiagos finest rideklubb, med en stor flott park, klubbhus og badebaseng. Faar aa komme inn maa du kjoepe deg inn som eier, men foerst maa du annbefales av to personer som er medlemmer i klubben og derreter studerer de din personlige oekonomi og sosiale dstatus innen medleme faar stemme paa om du faar bli medlem eller ikke... Uansett kom vi dit og hestene ventet paa salet, innen vi traff paa stalgutten fik jeg beskjed om;... "naar du hilser paa stalgutten ikke haandhils paa han, det er ikke skikk og bruk her".
Da Jeg fikk denne beskjeden viste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere, for meg er det motbydlig aa skulle forskjelsbehandle folk ut fra sin oekonomiske og sosiale situasion, paa den annen side var jeg hans gjest og maate respektere han, han er ogsa en man paa 70 aar og derfor godt inngrodd i sine skikker. Jeg endte opp med aa ikke si noe for det ville ikke gjordt noen forskjel, men det var hardt aa bite i meg ordene. Og slik er det her over hele lina. Overklassen staar paa pidestaller i forhold til de fattige og oensker ikke aa ha noe med dem aa gjere bortset fra billig arbeidskraft.
Her i jannuar naar den norske deligasionen med Prins Haakon var paa besoek i soer chile snaket jeg i etterkant med en sjornalis som hadde interviuet han. Han var helt forelsket i Prinsens politiske meninger og imponert over at handels og industriministeren er medlem av en fagorgenisasion. For en Chilensk minister ville aldrig mingla seg med vandlig arbeidere paa den maaten. Saa ikke bare oekonomisk sett er det en stor forskjel mellim fattig og rik men det er ogsaa en stor sosial forskjell her i Chile.
Det var mye om sosoale forhold her i Chile, naa tilbake til reisen.
Jeg annkom mine venner i santiago me sykkel den 18 november og kjaeresten min Marcelo hadde bursdag den 21, derfor arrangerte jeg et overaskelsesbesoek med vennene hans der. Saa jeg annkom Paa dagen og dukket opp paa en liten sammenkomst paa kvellen. Da han saa meg fikk han nesten hjerteatakk, og det eneste han fikk sakt var DU.... ER DU HER???? Det ble en stor sukse og veldig hyggelig.
Fra Puerto Montt gikk turen videre via Santiago og opp til Arica helt helt i nord Chile, 28 timer paa bussen.. Paa veien krysset vi Atacama, verdens toerreste oeren, Og det var fassinerende. Aldrig foer har jeg besoekt en oerken og jeg var mektig imponert. Atacama er en stein oerken, og en streknng aa en muligens 1000 km er knusk toert og der det ikke finnes liv. Det er hvertfal det en skulle tro, men midt ute i ingenting duker det opp en liten dal og der nede kan du se groent, en liten livgivende elv som renner og traer og planter som gir lindrende skygge, noen hus og fruktbare aakre. I dette landskaet sjoenner du hvor viktig rent vann er for liv.
Ute ved kysten midt mellom sand og toerre fjell finnes Arica, en midelstor by og som de fleste chilenske byer er bygningsmassen ikke noe og skryte av. Men i naerheten ligger det to fruktbare daler og der er det merker av elgamle sivilisasioner hvor de har laget sine avbildinger av dyr og mennesker paa fjellvegene i enorme dimensioner. Det er ufattelig for meg at folk har bestemt seg foa aa slaa seg ned der i utgangspungtet. Det er vakkert men toert, og de som er vokst opp der kunne ikke tenke seg aa bo en annen plass. Jeg vet bare at jeg ikke kunne bo der lenge.
Fra Arica Dro jeg opp til en liten Landsby Putre. Putre ligger i oest paa en 4000 m over havet. Det er en liten sjarmerende landsby med stein hus og hoved naeringen er jordbruk, og der ble jeg kjent med det foerste eslet paa min reise og fikk kosa med en alpakka. Alt er toert men lanskapet er dekket med toerre busker og kratt. Det er regntid en gang i aaret aa de haaper at den blir lang i aar, for i fjord regnet det lite slik at i aar er det toerrere en normalt.
Jeg likte Putre men desverre kunne jeg ikke bevege meg mye rundt, for pusten var kort, og hodet verket om jeg ikke tok det rolig, det er lite oksigen der oppe og det merket jeg. Av den grunnen ble dagene der roligere en planlagt, tanken var aa gaa en lang fjelltur men det ble det desverre ikke noe av. Men opp til Lago Chungara dro jeg som ligger paa 4500 meter og helt paa grensen av Bolivia. Waw, der var det vakkert, en krystalklar luft og et storslaat landskap omkranset av vulkaner med snoe aa toppene. Alpakkaen og flaminkoene beitet i forgrunnen og gav et idyllisk inntrykk. Desverre har jeg ikke bilder fra dette, hvorfor skal jeg fortelle senere.
He he en artig opplevelse hadde jeg da jeg skulle reise fra Purte opp til Lago Chungara. Sakern er at det ikke er busser paa strekningen, derfor gikk jeg innom Politiet og hoerte om de skulle i samme retnig og om jeg kunne sitte paa. Ikke noe problem saa de og jeg fikk sitte paa i en bil. Men i veikrysset stoppet de, saa jeg tenkte at da daa faar jeg vel haike. Men de gav meg beskjed om aa vente. Etter litt begynte de aa vinke inn biler og trailere, og jeg lurte aa hvorfor de ba meg vente naar de begynte aa jobbe. Etter aa ha stoppet noen biler faar jeg beskjed om at; her er en tom trailer som skal til bolivia, du kan sitte aa med han! Det er den mest efektive maaten jeg noen gang har haiket paa. En politiuniform er effektivt til det brueket.
Paa vei tilbake til Arica haiket jeg ogsaa med en boliviansk trailersjofoer, han lurte aa om jeg noen gang hadde proevd en bolivianer og mente de var paa hoey tid at jeg proevde en.. jeg takka pent nei og han sa jeg gikk glipp av noe stort....Vel ikke noe galt med trailer sjofoerer men den gjennomsnitlige midelaldrene sjofoeren har ikke rykte for aa vaere veldig sexy, og det var da heller ikke han her.. Hjooo...wi9iii....NEI TAKK!
Tilbake i Arica etter en langsom trailer tur tok jeg bussen til Iquique, og der hadde jeg 4 fine dager. Ble kjent med en kar som bor paa stranda noen kilometer utenfor byen og jeg bada i stillehavet for foerste gang! En super kar han Jose som jeg bodde hos, han tok meg blant annet med paa Paraglaiding...WAW det var goey! Den foelelsen av aa sveve fridt som fuglen med vinden i annsiktet og utsikten over fjellene, havet og byen... en ubeskrivelig opplevelse, og helt klart annbefalt!
Derreter gikk turen tilbake til Santiago, nye 24 timer paa bussen foer jeg kunne plukke opp far min paa Flyplassen.
Dette ble mye tekst og lite bilder men haaper allikevell det har vaert artig aa lese.
Klemmer fra Nora:)
posted by Nora at 10:07 AM
1 Comments:
Hallo Nora!
Es ist immer wieder spannend hier eine Foto anzuschauen!
Ganz liebe Grüsse aus Dornach.
Hugs from Flo, Dedd, Ida & Chincho!
Ida wächst & wächst & wächst & beginnt bereits zu sprechen!
floklee(at)jugendland.ch
Post a Comment
<< Home