Paa tur med far

Saa kom far paa besoek

Den 19 desember kom han og jeg sto spendt paa flyplassen og ventet mens jeg lurte paa om han hadde kommet seg vel frem. Og det var utrolig hyggelig og see han da han annkom.

Samme kveld dro vi til Valpariso. Valpariso er Chiles viktigst havn og gjennom hele oppholdet mitt her har jeg faat hoere at Valpariso det er byen av alle byer... det er ikke mulig aa ha besoekt Chile uten aa ha sett Valpariso for der er det saa spesielt og saa vakkert... Vet du hva... det er Puro mentiras som det heter her... Ren loegn betyr det. Og min mening er at Valpariso er en av de mest Chabby plassene jeg har besoekt her i Chilet til naa. Alt som heter hus er helt nedslitt og gatene er fulle av fylliker og andre chabby folk. Dette er en by med billig alkohol og store alkohol problemer.

Denne grafittien er en av de artige sidene av byen.

Det skal sies at byen har en spessiel arkitektur, der husene er klistret paa paaler oppe i fjellsidene, men flesteparten ser ut som om de holder paa aa dette ned. Byen er ogsaa kjent for sin bohem kultur, og har en del fine grafittier runt omkring og det skal vist vaere et bra kulturliv der. Men Valpariso er helt klart ikke mi smak og det var jeg og far ganske saa enige om.

De foerste dagene jeg hadde sammen med far maatte jeg dra paa smilebaandet, for plutselig oppdaget jeg hvor lik jeg egentlig er paa min far. Og vi er vel begge typisk norske. Der tusla vi vi rundt i tilsvarende shorts og nesten like sandaler, blonde med en kraftig benbygning og en avslappet men delvis tung gange. Han med pipa vippendes i munnviken og jeg med kameraet paa skraa over skulderen. Der vandra vi rundt og kommenterte daarlig vedlikehold og skitne gater som gode ordentlige nordmen vi er. For det er jo ikke aa nekte for at det aa ha et velholdt hus i norge er viktig, om du ikke har et nymalt hus og ikke har en hage med nyklipt gress saa kikker naboene rart paa deg og lurer paa om du er til aa stole paa eller om du driver med snuskete virksomhet.

vi hadde bare en dag i Valpariso og det var nokk, derretter satte vi oss paa bussen i 24 timer og annkom Calama en gruveby midt i oerkenen. Husene var lave sement hus men gatene rene og ordentlige, mange nye fine biler og vist nokk mye dyrere en andre steder i Chile. Med mange gruver i distriktet er det mye penger i omloep og derfor dyrere. I chile er det nemmelig ingen standard priser og prisnivaaet forandrer seg mye fra plass til plas og om det er hoeysesong for turime eller ikke. Dagen etter fortsatte tuern til San Pedro Atacama en liten turistifisert landsby midt i oerkenen, opprinnelig en liten oase. Dette er en sympatisk liten landsby med lave hus bygget i tradisionel stil i mur og gjoerme, men hvitmalt.

Og der er det varmt og toert....sola steiker, brenner, og det er aa foretrekke aa holde seg i skyggen midt paa dagen. Den ligger paa en 2500 meter og luften er krystallklar, maanden stor og stjernehimmelen virker naermere en vandelig. Det er i tilleg lite lysforurensing fra omgivelsene og derfor bra for strerneobservatorier.

Kl 4 sto vi opp morgenen etter for aa delta paa en tur opp til geisirene Tatio. Det var et flott syn, det var et stort ommraade som var gjennomhullet som en ekte sveitserost, med boblende vann og soeyler av damp som sto en seks, aatte meter opp i lufta.

Da solen dukket opp ble det et helt spessielt lyspill i damp, vanndammer og sandfargede fjeller. Mens vi var der fikk vi ogsaa bade i en varm kilde noe som var en behaglig oppvarming etter noen kalde morgentimer. Videre forstate turen innom en liten landsby der vi ble servert kjoett av llama, et meget smakfult magert kjoett.

Paa kvelden gikk vi inn i Valle de la muerta, de doedes dal paa norsk. Et toert forevent landskap i sandstein og solnedgangen straalte det hele opp i flammende roedt.

Fra Atacama bestemte vi oss for aa bli med pa en guidet tur til Bolivia og Saladr de Uyuni. Dette ble fire opplevelsesrike dager. Mange timer i bil men med en storslaatt natur, med fjeller i alle verdens farge, roede, blaa, groenne,hvite og gule laguner fulle av flaminkoer i rosa og hvitt og guanakoer som gikk og beita mitt inne paa viddene. Hva disse dyrene tiltider spiste var en gaate for oss alle, ingen kunne se noe vegitasion men beite gjorde de, jeg mistenker de for aa spise sand og stein...

Lago verde rett ved grensen av Chile.

Foerste dagen av turen dro vi gjennom et oerken landskap der fjellene var fulle av mineraler, hvite topper av fossfor frorekomster, groenne kopper forsamlinger, knall roede omraader som muligens er bauxit, og mye annet som jeg ikke husker hva er, men fassienerende er det. Vi badet i en varm kilde og besoekte en gjoerme geisir, gjoermen kokte og det som var fassienerende var at i hver hull bortigjennom var det forskjellige farger med forskjellige mineralfoerkomste, de var graa, gulaktige, gorenne og en knall roed.

Paa kvelden annkom vi Lago Colorado/ den roede skjoenen, der vi overnattet, det var en fantastisk natur og i innskjeen bodde det en enorm mengde flamencoer. Men vi var paa en 45oo meters hoeyde saa det var desverre begrenset hvor mye jeg oreket aa gaa rundt. Det var tungt men jeg merket helt klart en forskjell fra forige gang jeg var i tisvarende hoeyde, det var mye bedre denne gangen. Der oppe i hoeyden var det kaldt og det var en forerdelig vinn, er sikker paa at det i kastene blaaste opp i sterk kuling og slik var det hver dag sa de.


I vankanten veitet llamen.

Datoen hadde blitt den 24 og det ble julaften der oppe i det bolivianske fjellandet, men julestemning det maate vi lete lenge etter. Middagen besto av salt spagetti med salt kjoettsaus, fulle brasilianere paa naborommet og en do som var mer motbydelig en det du har lyst til aa forestille deg. Men dog, vi hadde godt selskap med de andre i reisefoelget, to fra Ny Seland og ei fra Frankrike.

Neste dag ble en dag paa hompete veier, med vakre fjeller og vakre laguner og mange flaminkoer.


I oerkenen har vinden og sanden gjennom aarenes loep slit til fantastiske steinformasioner som dukker opp midet ute i ingenstedsland.

Paa kvelden overnattet vi i et salthotel. Det ser ut som et hvit mursteinshus der murstenen er saltblokker, et artig konsept. I forbindelse med hotellet har de bygget opp et lite museum der de blant annet hadde tre mumier som skulle vaere en 1500 aar gamle eller noe, husker ikke helt.

Paa kvelden ble det en bedre middag og vi fikk servert llama stek med stekte poteter, og vin for de voksne. En merkbar forbedring fra dagen i forveien. Saa da ble det en ordentlig jule middag paa oss.



Den 26 gikk turen ut paa saltoerkenen Uyuni, et imponerende syn, hvit hvit hvit og hvit, med et saltlag fra noen faa sentimeter opp til en 15 meter. Det er utrolig! Det er som en krystalhvit panneflat sneflate med forskjel fra at saltet danner store sekskantede strukturer over hele overflaten.

Mitt ute i saltoerkenen var det en liten oey full av kaktuser, opp i en 5-6 meter hoeye.

Vi var saa heldige at det hadde sprunget ut noen blomster, for en vakker blomst!

Og endelig fikk vi danset rundt juletreet og sunget julesanger:)

Etter denne fantastiske opplevelsen gikk turen inn til Uyuni by. Ah... foerst skal jeg fortelle dere historien om hvorfor denne innskjoene naa bare er salt. Det har seg nemmelig slik at foer som naa er mennene i omradet machister og en dag for lenge lenge siden annkomdet en famili med sine llamaer til omraadet. Familien opholdt seg paa kaktus oeya mens Lamaen oppholdt seg paa en annen. Mor i huset gikk og bar paa et lite barn og var derfor med melk i brystet. Men paa tross av dette forlangte mannen at ho skulle dra ut og se til dyrene. Ho ble rasende paa mannen som aldrig gjorde noen ting og la av gaarde. Siden ho var saa sint kom ho til og soele ut melk i vannet, men raseriet hadde gjordt melken salt og i samme oeyeblikk forvandlet vannet seg til en saltoerken. Saa pass paa gutter, det er urtolig hva sinte kvinner kan foere til.

Vel vi annkom Uyuni og det er en avslappet by med en hyggelig hovegate. Men utenfor hovedgaten er det et syn. Soeppel systemet fungerer slik at soepla setter du ut i midten av gatekrysset og etter en uke eller to kommer soeppelbilen og henter det. I mellomtden har loeshuner og andre dyr gjordt sin jobb med resirkulasion, og vinnden har soerget for aa spre alle plastposene og annet loest soeppe. Praktisk i og med at det blir mindre soeppel og ta med seg i soeppel bilen. Utenfor byen er det derrimot et moetested for alle plastposene, de flyr med vinden og fester seg i det toerre kratter, vel jeg antar at det er toert kratt som er under for det saa mest ut som en lav skog av plastposer i alle farger, helt klart fargerikt men....

I Uyuni er det ogsaa en tog kirkegaard som var noe for seg selv, med gamle taag rekker som de saa pent parkerte for mange ar siden og derreter er det ingen som har roert de bortsett fra vind og sand.

Uyuni har ogsaa sitt preg av landsby der kvinene gaar aa roekter grisene sine i gatene midt i byen:)

De neste timene i bilen var fulle av vakre fjelloverganger. Vi kjoerte blandt annet gjennom en dal der det renner en knall blaa elv. Innimellom dukket det opp et lite hus og en aker lapp. Nesten opp e i 4500 meters hoeyde dyrket de poteter og det var imponerende. Det de ellers dyrker i omraadet er et produkt som heter kinoa, det er som en blanding av ris og korn med en noeytral smak, men god.

I dette omraadet hadde jeg virkelig lyst til aa vandre rundt en stund, vakkert, tilgang til vann og fjelformasioner som laberynter, fantastisk!

Siste natten overnattet vi i en liten landsby hoeyt oppe i fjellene, tidligere skal plassen ha fungert som en samlingsplass for de lokele landsbylederne.

Og nedenfor kan dere se en lokal leder... hehe (Viking vell og merke)

Tilbake i Chile tok vi bussen fra San Pedro Atacama til Santiago, 24 timer. I Santiago hadde vi en 4 timers pause som ble mindre hyggelige en planlagt. For da vi sto og venta paa neste buss var det en som loep av gaarde med den lille ryggsekken til far. Det var et godt varp for den inneholdt kameraet til far, minnedisken til fotoene mine, briller, solbriller, pass, kreditkort, penger og ikke minst pipa til far, rett og slett hele pakka... Det hele skjedde et oeyeblikk da bussen annkom og oeynene for et oeyeblikk var festet en annen plass. KJEDELIG er ordet. Det meste er erstatelig, men det koster mye arbeid og naar du er paa ferie har du ikke saa lyst til aa bruke tia di til aa loepe fra kontor til kontor og ringe halve verden rundt for og ordne opp i det hele.

Vi fortsatte naa videre til puerto Montt en bustur paa 12 timer mer og da vi annkom var vi rimelige slitne, men Marcelo sto og venta paa oss paa bussplassen og det var veldig hyggelig.

Etter en 4 dager i Puerto Montt med politibesoek, telefoner, styr og stell men heldigvis tid til tusling langs strand og i fjellet, og en rolig nyttaarsfeiring tok vi buss og baat fra Puerto Montt via Hornopiren ned til Chaiten for dagen etter aa annkomme Palena. AAA det var hyggelig aa se tante Chila igjenn!!! Vi ble motatt med aapne armer og jeg ble meoedt med en god klem. Tok en runde rundt i landsbyen og hilse paa venner og det var som aa komme hjem... Palenea er en vakker plass det er det ingen tvil om. Dagen etter dro vi for aa hilse paa hestene mine.

OYOYOY som jeg hadde savna de.... De var naa gode aa fete og blanke i pelsen. Det beste var at de huska meg. For uten problemer kunne jeg gaa bordt til dem og hoppe opp paa ryggen uten sal og uten hodelag... Og der sto de og vippa paa oerene. Hveldigvis fikk far og jeg muligheten til og ta en liten ridetur, og da kjente jeg hvordan jeg slappa av og kjente meg lykkelig der jeg foelte helstens muskler under meg og lyttet til takten av hovene.

Det ble bare tre netter i Palena og kort tid, men turen fortsatte til Chiloe der oppgaven var og undersoeke blaaskjelsproduksionen paa oeya. Paa Chiloe er det mye havbruk og skjoeen er ful av lakseoppdrets annleg og skjellanleg.

Over hele linja ligger det smaa fiskebaater i kaia og kulturen er preget av hav og poteter. For Chiloe sies aa vaere oprinnelsen til Potetene og det skal finnes en 100-150 forskjellige potetsorter der. Det er en hyggelig bebyggelse med trehus og fine markeder med kunsthaandverk.

En liten midagslur er greit midt paa dagen.

Vi fikk besoekt et skjelanlegg, et laberatorie og den lovgivende instiusionen for havbruket. Det var i det hele veldig innteresant og jeg laerte helt klart mye. Men slitsomt var det for jeg maatte hele tiden oversette fra spansk til norsk. Og i og med at jeg ikke kjenner faget eller fagtermnologien hverken paa spansk eller norsk var det en utfordrigng aa faa med seg det hele. Men det gikk naa sin gang og han far virka fornoegd. De siste dagene i Puerto Mont ble det mer skjellbesoek, tiden paa reisen med far gikk mot slutten og dagene hadde flydd.

Siste kveld gikk vi ut paa en veldig hyggelig resturant med levende musikk. Far og Marcelo kosa seg med vin og pico sour, og utover kvelde ble smilene brede og rytmene klappet, jeg tror jagumeg de to gutta har blit kompiser etter disse dagene, og jeg kan jo ikke si annet at det gjorde meg glad!

Tilbake siste dag i Santiago fikk vi ordnet med et utreise papir til far paa ambasaden og soekt om nytt passs til meg. Reisen med far var over og det var en fin maaned. Det er lengesiden jeg har hatt mulighet til aa bruke saa mye tid sammen med han og jeg setter stor pris paa at han tok seg tid til aa komme aa besoeke meg her paa andre siden av verden.

Takk skal du ha far.

Men eventyret er enda ikke over men naa fortsetter ferden alene.

Vi hoeres ved gutter og jenter.

Nora:)