Saturday, December 01, 2007

Sykkel tur

Heisann dere der hjemme.

Venter dere paa nyheter? Vell endelig har jeg faat satt meg ned for aa skrive litt. Lysten til aa sitte paa internet om dagen er ikke saa stor, for det er saa mye annet og finne paa, saa derfor gaar det litt tregt i svingene med denne siden. Men her kommer siste nytt fra turen jeg har gjort de siste to maanedene. Og det har vaert en virkelig fin tur, det kan jeg fortelle dere med en gang.

Tiden jeg hadde i Puerto Mont var virkelig fin og jeg fikk gode venner og fine opplevelser. Og himmelen... er ikke saa verst vakker som dere ser paa bildet med utsikt over byen.

Marcelo er navnet paa den gutten som er aarsaken til at jeg ble i Puerto Montt saa lenge og jeg kan vel roepe at vi fortsatt holder i hop, saa det er hyggelig, selv om jeg naa sitter aa skriver i nord Chile. Vi faar se hva som skjer med tiden .. der er vel ikke mer og si om den saken. Vel,
Marcelo er klatrer og jeg fikk bli med han paa jobb noen dager, det var underholdene og jeg ble firt ned i rappel en 40 meter hoey foss og sendt utfor i canopy som proevekanin...IIIIIHHHAAA goey var det.


Vi tok ogsaa en tur opp til Petroe og Lago Todo Los Santos og det er vakkert der det er sikkert aa vist men husk myggstiften for myggen biter og det er mange av dem og hestefluene kommer til aa sverme rundt deg om sommeren. Men plassen er verdt et besoek.


I Petrhue er det ogsaa en fantastisk utsikt til Vulcan Osorno, som det er mulig aa klatre opp om sommeren. Noe jeg haaper paa aa gjoere naar far min kommer paa besoek og vi skal tilbake til ommraadet.

Skal vi se... sykkelturen begynte og jeg forlot Porto Montt paa sykkel glad og fornoeyd men foer jeg hadde kommet en mil paa vei oppdagent jeg blod i urinen og bestemte meg for aa stikke innom foerste og beste lege jeg fant og det var i Puerto Varas to mil unna. Naa var det heldigvis ikke noe alvorlig, en lite urinveisinfeksion men jeg ble annbefalt og holde meg i ro en ukes tid i tilfelle komplikasioner saa jeg endte opp med aa dra tilbake til puerto Montt og kosa meg der en uke til.

Og saa i midten av oktober begynte turen for alvor, paa sykkel, jeg kom meg avgaarde og rompa verka.. jeg hadde jo ikke sotte paa en sykkel paa et aar og naa hadde jeg en 40-45 kg bagasje med meg i tillegg saa det er ikke saa rart. Men utsikten var vakker saa jeg svetta meg avgaarde og noet det hele.




Mellom Ensenada og Los Cascadas fikk jeg med meg en vakker solnedgang over lago Llanquiue.

Men naa maa jeg finne et kart for asa huske stedene jeg har vaert innom, turen gikk via Puerto Varas, Ensenada, Puerto Octay, via Entre Los Lagos til Rio Bueno.

Turen fra Puerto Octay til Rio Bueno var en straalende dag, en av de foerste virkelige varme dagene og jeg noet sola, men glemte solkrenen. I omraadet er det mye skogdrift og plantasjer av ecalyptus og furu, noe jeg ogsaa kom til aa se mye av senere paa turen litt lengre nord, og det i enorme omraader. Ca 12 aar sier de at et tre trenger for aa bli stort nokk til og hoge det. Det er litt raskere en der hjemme. Enkelte omraader i sentrale srtoek har de plantasjer av gigantiske stoerelser en treforedligsfabrikk paa hvert hjoerne. Omraadet er flatt med vulkaner som stikker nesa opp i ny og ne, saa det er meget gode jorbruk og skogsdrift forhold. I soer er gaardene ikke volsomt store men nordover jo nermere Santiago du komme blir aakrene og skogsplantasjene stoerre og stoerre, produktive er de med en superrik herre og mange fattige arbeidere.

Denne dagen som var saa fin, fant jeg en vakker plass og spise lunsj, med en fantastisk utsikt, vindstille og stille og fredlig, men soepla floet... det er nemmelig en daarlig vane chilenere har og sleppe ned soepla si bak helene naar de gaar og tilsvarende ser det ogsaa ut til tider.
Daa jeg kom frem og fant et hotell sent paa kvelden oppdaget jeg konsekvensen av solen den dagen. Midt paa dagen tok jeg paa meg en genser for aa beskytte meg men det var tydligvis ikke nokk. Saa pass dere for sola om der skal hit, den brenner mye sterkere her en i Norge for osonlaget er tynnere en det som er bra for helsa. Jeg har observert mange som har opperert oeynene fordi sola har brent dem, saa solbriller med uv beskyttelse er ogsaa superviktig.

Ille ser det ut, og god og varm holdt jeg meg paa natten men heldigvis vondt gjorde det ikke.

Dagen etter gikk turen til Valdivia paa kysten og dette var en hard dag. Det regnet og blaste og dermed tungt aa sykle, jeg var sliten fra dagen i forveien og store deler av veien var grusvei, med gode stor homper og bratte opp og nedoverbakker noe som i seg selv er sent og mye tyngre en asfaltveier. Jeg slet meg fremmover, bein og rome verka og til slutt gikk jeg ved sidenav sykkelen i hver bidige lille oppoverbakke. Men frem det ville jeg for jeg jeg viste at i Valdivia venter det et hyggelig hjem paa meg. I januar da jeg var i villa Ohiggens ble jeg nemmelig kjent med et ektepar fra Valdivia og de innviterte meg til aa komme paa besoek, og det benyttet jeg meg av. Da jeg endelig kom frem kl 10 paa kvelden var jeg god aa sliten men det hjalp godt da jeg fikk en dursj og nybakt broed til kveldsmat.


I Valdivia ble jeg i 4 netter og hvilte ut, og hadden fine dager. Valdivia er en av de finere byene jeg har sett i Chile og jeg likte meg godt der. Byen er full av parker og avslappet groenn om du skjoenner hva jeg mener. Gjennom byen renner det en elv der sjoeloevene hviler og de krabber opp paa plenen og mingler med folk naar de foeler for det. Far i huset der jeg bodde er isbredforsker og jeg ble innvitert til aa besoeke jobbens hans og fikk en innfoering i isbred og klimaforsking noe som var veldig innteresant. Foer jeg dro fikk jeg ogsaa med meg et rodeo som er nasionalsporten her i chile. Det var artig og se, denne sporten er kritisert for aa vaere brutal mot oksekalvene men jeg vil si at dagliglivet paa gaardene er my mer brutalt endet de gjoer her.


Turen gikk videre fra Valdivia via Pangipulli, Lincon Ray og Villa Rica til jeg kom frem til Pucon der jeg ble i 3 netter. Pucon er en turist landsby og baerer preg av det. Men naturen er vakker og det er mange muligheter for aa gjoere ekskursioner derfra. Som mer eller mindre alle andre som besoeker Pucon bestemte jeg meg for aa gaa en tur opp til toppen av vulcan Villa Rica som er en aktiv vulkan og det er mulig aa se lavaen som velter rundt naar du staar paa toppen.




Det var en fin tur, og ikke valdig hard etter min bedoemmelse, vi tuslet sakte oppover jeg i en gruppe med 6 andre men totaltsett en 40 personer som vandret oppover fjeldsiden. Maa vel innroemme at jeg foretrekker aa gaa alene. Uansett utsikten var vakker men uheldigvis kunne vi ikke gaa helt opp fordi vulkanen spyttet ut saa mye roeyk den dagen som ble blaast ned i loeypa saa det gjorde vondt i lungene aa puste inn roeyken. Men artig var det lell.





Dagen jeg dro fra Pucon regnet det fra morgen til kveld. Jeg tok inn paa en liten grusvei som jeg hadde hoert skaulle vaere saa vakker og det er den sikert naar det er fint vaer. Men vet var noen oppoverbakker som var brattere en oenskelig og samen med mye loesmateriale og regn hadde jeg problemer med aa komme meg opp bakken gaande, for jeg tok ett steg fem og gled et halvt tilbake. Men opp kom jeg og paa utsiktsdpunget saa jeg ikke annet en et taakehav. Den natten god og sliten fant jeg en stille plass til teltet mitt og klissblaut som jeg var krabbet jeg inn og fikk varmen inne i soveposen. Dagen etter letta det heldigvis opp og jeg fikk toerka kropp og skjel. Dette var den siste regndagen jeg hadde paa turen min og jeg var glad for det, for det er mye hyggeligere med sol paa toppen av sykkelen. Etter Cunco tok jeg inn paa en ny liten grusvei over fjellet. Dette var en fin vei og sympatisk, men da jeg var kommet et lite stykke opp i fjeldsiden stoppet det en bil og som gode chilenere som de var innviterte de meg til aa transportere meg og sykkelen over fjeldet. Da de saa at det var ei jente som sykla der alene fant de nemmelig ut at det var tryggest aa hjelpe meg, for der oppe i fjellet helt alene er det jo farlig for ei jente... det vandrer jo puma der... etter landsbyen dit de skulle er det rett linje til den firefeltshovedveien saa der er det mye tryggere mente de. Uansett jeg bestemte meg for aa takke ja til tillbudet for aa hvile beina litt, for de var slitne fra dagene i forveien. Og vakker var utsikten der oppe til vulcanen Llaima og snoen laa fortsaat i veikanten.

Saa jeg kom meg naa ned til sivilisasionen overnattet i Vilcun og fant veien ut paa den trygge ruta 5. fire felt med mye trafikk og raskt gaar den..da jeg sto stille i en oppoverbakke og trailerne kjoerte forbi skjoev luftrykket hel sykkelen oppover. Jeg likte meg ikke der, men kilometerne gikk raskt. Denne dagen pungterte jeg ogsaa, skifta dekk og fortsatte glad og fornoegd. Men 500 metter lengre borte pungterte jeg igjen, hell i uhell var det ved en bumstasion og veiservisfolket var saa snille og kjoere meg til en bensinstasion utenfor Victoria der jeg kunne lappe sykkelen. Og jeg begynte og lappe stille og fredelig og mens jeg jobba dannet det seg en ring med mannfolk rundt meg som sto og kikka med store oeyne.. ei jente som lappe sykkel..... Og de kom med gode raad om sykkellapping selv om de ikke hadde peiling, de maate jo vise at de var menn. Da spoersmaalet kom om hvorfor ikke Chilenske jenter kunne slikt hadde jeg lyst til a svare: fordi chilenske menn ikke kan det, men jeg lote vaere med et smil. Overnattingstilbud fikk jeg ogsaa men takka nei til det.

Victoria er den mest triste og deprimerte byen jeg har sett saa langt her i Chile og overnattingstedene holder stengt paa soendager, saa det var vrient aa finne en plass og sove, men tilslutt fant jeg et rom som var godt overprist der jeg kunne vente paa at Marcelo skulle komme med bus fra Santiago. Midt paa natten annkom han og det var godt aa se han igjen.




Marcelo hadde noen dagers ferie og vi bestemte oss for aa dra til Lonquimay en liten landsby oppe i fjeldene. Saa vi lasta sykkelen paa bussen og gleda oss til noen avslappede dager sammen. Og det ble noen fine dager oppe i fjellet. Lonquimay er en liten rolig landsby med en god ennergi men folk er fattige og sliter med daarlige hus og kalde vitere. Men naturen og utsikten vakker. En dag klatra vi opp paa en liten fjeldtopp og fikk med oss en fantastisk utsikt til vulcanen Lonquimay og solnedgang over landsbyen.


Da Marcelo dro tilbake til Puerto Montt satte jeg meg paa sykkelen igjen og fortsatte turen i ensomhet. Men Naturen var saa enestaaende vakker at jeg noet hvert minutt. Fjeldene ruvet groenne og ville over meg og elven gravde ut dalen ved sidenav meg. Den foerste biten av veien var en grusvei og behagelig, andre delen av veien var et kappittel for seg selv. Det kalles mer en kroettersti enn en vei og er fin om du er glad i raelly, paa sykkel med bagasje var det saa som saa, men vakkert. Her ovrnattet jeg en natt.


Utsikten var fantastisk og kvelden behagelig temperert. Men denne kroetterstien har sin historie. Jeg slet meg oppover og maatte tilnaermet baere sykkelen foe aa komme meg frem.

Ett stykke oppe i bakken moette jeg paa en kar somm bodde i naerheten og han tilboed seg og hjelpe meg noe jeg ikke takka nei til. Da vi kom til toppen sa han... Du har en fin dysikk du... kan jeg ta pa deg? og strakk ut honda og kloep meg i rumpa.. NEI var svaret... AAH det var synd, saa jeg faar ikke kjenne paa deg da... ok had det bra... Det kalles en desperat bundetamp!! hverken mer eller mindre. Da jeg kom ned paa andre siden og kryssa elva kom jeg frem til en liten landsby som er bebodd av urbefolkningen her. Mapuche heter de i lavlandet menb i fjeldet har de et annet navn som jeg ikke husker. men det var innteresant og besoeke dem. Hele denne soma er tilnermet bare befolket av urbefolkningen og det var inneresant og besoeke deres museum i Ralco.


I dette omraadet er det en konflikt mellom befolkningen og vannkraftverk so mde bygger der. Utenlanske firmaer kommer og instalerer seg og sender ennergien til santiago saa lokalbegolkningen vinner inngen ting paa at landet deres blir lagt under vann. Slik er det stort sett saa er det spanske firmaer som kjoeper opp men naa er det et norsk firma som holder paa aa etablere seg i tillegg.. saa naa er de sinte paa oss dere. Og vakkert er omraadet som dere ser og siden dammen er ny er det veldig lett og se merkene etter dammen.
Turen fortsatte til Santa Barbara og der ble jeg innvitert til aa overnatte hos en familie der dattern i huset var lam fra nakken og ned og hadde sotte i respirator i 10 aar.. for et liv.. jeg er glad for at jeg har helsa i behold og kan legge ut paa sykkel og gaatur naar jeg foeler for det.

Turen gikk vider til en liten landsby som heter Yungay og derfra via Chillan til Ninhue. Denne dagen var en fantastis dag og til sammen sykla jeg en 120-30 km. Men det gikk saa fort aa greit for det var et bakkelandskap slik at i alle nedoverbakkenen fikk jeg fart til oppoverbakkene saa jeg kom meg til tops nesten uten og trokke. Det var bare en fantastisk herlig sykkelfoelese.

En hest lastet med choshaiyuyu en tang som de bruker til supper og annn mat. Tradisionelt sett frakter de den opp fra kysten paa esel men de har vist bytta til hest.

Men dagen etter var jeg sliten og det gikk traat. Det var varmt og lange oppoverbakker. Men da jeg svetta meg oppover stoppa det jammen meg ikke en motgaaende trailer sjofoer og strakte ut en flaske med kal drikke med beskjed om og holdde ut. Det som var artig denne dagen var at jeg kom inn i de store skogrifts ommraadene og det var mye toemmertransport paa veiene. Og jeg er sikker paa at det var mange av sjofoerene som kjoerte forbi meg minst to ganger for paa slutten av dagen hilste og tuta sjofoerene mer mer for aa oppmuntre meg videre paa tren. Den natten sov jeg i Cauquenes en litt stoerre by paa et hotel, og der trivdes jeg ikke i det hele tatt. det gode humeret jeg hadde tildligere paa dagen forsvant og da da jeg la meg til aa sove foelte jeg meg virkelig misserabel. Foer det var saa upersonlig og stort.Takke meg til landsbyene.


Til Pelluhue er det ikke mer en en 65 kilometer men de var lange. Jeg var sliten og det var motvind saa jeg var skjelegald da jeg kom meg frem. Dette er en liten landsby med havet og jeg bestemte meg for aa ta en fridag og hvile ut litt. Det var herlig og jeg hadde en fin hviledag i sola og hygga meg med aa spise skjellmat sammen med nabokona som innviterte meg paa besoek.


Da Jeg la avgaarde igjen til Putu var ennergien steget og jeg noet dagen paa sykkelen langs kysten aa kjenne lukten av hav og sola varme paa skinnet. Det skjedde ikke saa mye spessielt disse dagene men jeg kjente hvordan musklene ble sterker og formen bedre og det lite jeg godt, naa noen uker etter savner jeg denne konstante fysiske aktiviteten og aa vaere god aa sliten paa slutten av kvelden. Uansett etter en natt til i en liten landsby jeg ikke husker navnet paa naa Annkom jeg Tenu. Tenu er en typisk liten landsby i sona central og det var innteresant. Boende ploeyer gjordene sine med hester og alle dalene er oppdyrket og groenne og fine. Dalsidene rudt er toerre og golde slik at kontrsten blir stor. Smaa boendene dyrker mye groensaker mens de som har litt stoerre gaarder staar for vin og frukt produksion.

Dette er ogsaa et distrikt der de paraktiserer mye nasional sporten Rodeo og jeg var saa heldig og faa delta paa et i Teno. det var ikke en stadion som var verken stor eller flott men den var veldig typisk og gave et godt bilde av bygada der.


De fineste rompene i Chile

Site dagene paa sykkelturen min ble en varm dag. Jeg dro nogenlunde tidelig avgaarde men midt paa dagen stekte varmen saa jeg foelte at jeg sykla inne i en stekeovn. Hele dagen sykla jeg paa ruta 5 firefelts hoedvei og mye raske biler.
Asfalten sugde til seg sola og glinset bortigjennom av varme. Paa tross av solkrem paa hendene oppdaget jeg paa kvelden blemme lignende utslett fordi sola hadde brent meg, det var varmt, og da bestemte jeg med for at jeg ikke har lyst til aa fortsette oppover i oerkenen paa sykkel. Jeg vet det er endel som krysser men jeg har ikke lyst til aa utsette kroppen min for den paakjenningen. Det var en 36 *C kl 18 paa kvelden saa det var varmt nokk for meg. Etter mange liter svette annkom jeg til slutt Gaarden til en venn av meg som ligger i Codegua en 2o km fra Rancagua. Han dyrker hasselnoetter og da jeg annkom fikk jeg tildelt en egen del av huset der jeg kunne bo, Hushejpen serverte treretters middag og ikke minst fikk jeg dursjet meg. Det var saa hyggelgi aa komme frem og der ble jeg i noen dager aa slappet av. Dette er en venn jeg ble kjent med i Villa Ohiggens da jeg var der i februar og de innviterte med ga til aa komme paa besoek, saa det var riktig hyggelig. Dette er et ektepar paa en 65-70 aar en del av Chiles sosiot men ungdommelige og veldig gjestfrie. historiene om mitt opphold med dem kommer senere, nesete gang jeg faar somlet meg til aa oppdatere denne siden.



Naa har det blitt den 2 jannuar og jeg endtet turen min i midten av november saa det er mye aa fortelle men dere faar vente i tolmodighet saa kommer det nokk paa trykk etter hvert.
Saa GODT NYTT AAR alle sammen og saa haaper jeg at vi ses ved i det nye aaret som kommer.
Nyttarsklemmer fra Nora:)