Summary in English

Hello my friends!

I´m now in Coyhaique in patagonia and I´m in the midle of the jurney of my life! Six weeks ago I left Villa Ohiggens in the end of the Caratera Australwith 3 horses and two friends. And we have had an incredible good time.

I had sutch a good luck. After I arrived Villa Ohiggens and used 3 weeks bying a horse, I left the willage but returned after 1.5 km because my lugage tipt under the stomack of the horse and it runn back home.The same evening I mett Klaas from Holland who had been riding down the Caraterra Austral. He waited for a friend Magdalene from Germany who was going to ride back north with him to Cochrane. Luckely for me we ended opp riding together to Chochane, and when Klaas had to go back home Magda desided to continue her travel with me.
And I´m happy for that, because it is nice to have some companie on the road, when I don´t understand what people are saying, for making the fire when I´m bilding the tent, someone to talk to when the days are getting long, and someone to laught with when something funney happens.
The hospitality among the people here is amasing and the dors are open. The first part of the tripp was on an old horse path from VillaOhiggens to Cochrane. We were riding trough amasingly beutifull nature and had the luck to chatch fresh fish in the rivers.We rested one week with an old man, Eraldo Real is his name and he is one of those fantastick originales living here on the countryside. He is living a 3 days ride from his closeet naighbour and he go shopping food two times a year. Ha has a house in town but he don´t like to stay there becauseit is to much people.. the town has 2000 sitisns. He lives in a house where you get the rain in your hed when you are sitting on the wrong place and have a fire place on the ground to cook on. This is not so speshial, becuse manny people live like this in this wirld. The spesheal ting is that he has chousen this, and that the naigbour house is a house with a bed, a stove and you don´t see the sunn throughthe wals. But he is happy with his life, he wouldnt like it to be different. That is fassinating!
We are so incredibel lucky to meet al theis people on our way and to get to knowe them all, because wee have the time. We have the time to sitt down and to drink a mate, to ask how tehir life is and to eat a dinner with them. And we are ofte innnvited to eat a dinner with the people here. When we arrive somewere in the afernoon, they find a place with good graas for our horses and make a dinner for uss, normaly a steak of some caind. The people here are amased that we are two girls traveligng these long way on horses, eaven with a pack horse. We do get tehir respeckt and they aprishiate that we take their culture serious and that we are a little like them. The most people here remember verry wel how it was to trawel with horses for in manny parts they diddn´t have a road untill 10-15 years ago, so the memmorie of trawelign with horses is verry fresh. The menns are imprest that two gringas do this alone and are qurios of who we are, and the old wimens living alone on the farms are happy to get som feamail vissiters. One day it was eaven an old womman that was crying when we left. I dont knowe whye but it is tutching, and a meating that I wil remember for a long time.

So we are getting treated werry good and are getting alott of helpe where ever we go. So life here is good and we have been extreamly luckey with the wether, manny sunney days and worm vinds. But the autumn is here soI´m preparing my selfe for the opposite. But the autun is allso a beutifull time. All the colores, the frouts and vegetables, the fresh air and long dark evenings.
My spanishe is allso getting bether,everyday I learn something more and now I´m quite good in comunicating with the farmers here. We can talkabout the horses, the kaus, the cultivating and the forest. Som my spanishe is a bitt speshialised for the countreyside. The best is thatit is easyer and easyer to speak with people and that make me able tolearn more and more. And that is how I like it!

I dont knowe how to deskribe this life and experianse, but it is sutsh a privilage to wake upp in the mornings inside a warm sleapingbag and to heare the horses eatig gras on the outside. To go out from tent and, make a fire and eat some apels form the aple tre that we sleptunderneath. To sadel the horses, to listen to the wind, feal the strength of the horse under me while trotting, to fall halfe asleap on the top of the horsback when the sunn is heating, to lurn a new song to the rithems of the horsshous against the road, to find a grean place close to the river for the night or gett invited to sleap over at a farmers house witch inklud dinner and brekfest. It is so wounderfull to get this chanse to think, feal and to enyoy.Traweling Like this is a fantastik exoerianse! And are highly recomended.

Have a wonderful time where you are.

Hugs form Nora:)

Coyaihque 11.4-07

Naa har jeg kommet til neste maal for turen, og baade folk og fe har det bra. Hestene trengte aa hvile litt og vi og handle litt saa tiden gaar og vi utforsker bylivet her.

Turen hit har vaert fantastisk flott og vi har hatt mange minnerike opplevelser med mye fantastiske folk. Vi har moett en fantastisk gjestfrihet her og baade vi og hestene har blitt stelt godt med.

Da vi la ut paa veien tok det lit tid foer vi fikk gode rutiner med pakking og reising, men det tok ikke lange tiden foer det var paa plass og etter det har det bare vaert aa nyte livet paa veien. Og vi har vaert heldige med vaeret saa det har virkelig vaert en nytelse. Varmt og godt og masse sol, med ville epler og mange lammesteker paa forskjellige gaarder.

Nar vi reiser langs veien paa denne maaten har vi mye tid til aa sitte og tenke og observere de smaa forandringene i natur og landskap. Dette blir en viktig del av dagen sammen med moetene med alle som stopper og tar bilder eller de lokale som er nyskjerrige og innviterer oss paa en matesito. Det beste er at vi blir tatt serrioest av de som bor her og de er imponert over at vi er to jenter som reiser alene paa denne maaten, vi faar mye respekt og en ypperlig mulighet til aa faa et innblik i folks hverdagsliv her paa bygda. Av gutta her blir vi behandlet som kvinner men samtidig prater de med oss om mansting, slik osm stoerelse paa gaarden og hvordan det staar til med kyrene, hvor mye en hest koster og hva slags utstyr som er bra og ikke. Med kvinnene handler det mer om mat og hus og slikt, gennerelt sett saa er det lettere aa faa kontakt med mennene en med damene. Samtidig har vi opplevelsen av at de gamle damene rundt paa bygda er saa glad for og se noen jenter og for aa faa muligheten til vise oss sitt liv. Det er nemmelig slik at gaardene her er langt fra hverandre og siden kvinnene hver dag maa lage middag og ta seg av barna er det vanskelig og ta en dag fri for aa dra over og besoeke nabo kona. Dermed saa sitter de hele aaret paa gaarden og ser ikke saa mange andre en kompisene til mannen som stikker innom en gang imellom naar de er ute og sjekker om kyra har det bra.

Vi har opplevd og blitt tatt imot som doetre og gamle damer som har graat naar vi har dradt etter en dag. Menn som har vaert saa imponert over hva vi gjoer at de nesten loeper over til naboen med det samme for aa fortelle dem at vi er der, og som kommer loependes med saueskinn og hermetiserte frukter til oss. Og tilstadig moeter vi personer som har hoert om oss eller som har kjoert forbi oss paa veien. Det artigste er naar vi kan stoppe utenfor supermarkede her i Coyhaique og slaa av en prat med en gammel kone om at faren til noen 10 mil unna doede for ikke saa lenge siden og gi dem nyheter om hvordan det staar til der i gaarden. Det faar meg til og foele meg som lokal, og det liker jeg.

En ting jeg laerer her og som jeg har opplevd andre steder jeg har reist ogsaa er hvor verdiful gjestfrihet er, og her er gjestfrihaten stor, det er noe spessielt naar du kommer en plass og de slakter et lam for deg og lager en liten fest fordi du tilfeldig vis stoppet for aa spoerre etter veien... Det er spessielt naar vi drar og de spoer med forhaapnigsfull stemme.. "Naar kommer dere tilbake"? "Naar dere kommer er dere hjertlig velkommen til og bo her hos oss". Det er og roerende naar noen vi nesten ikke kjenner gir oss gaver fordi de mener vi har brukt for det paa reisen vaar, og oensker oss god tur videre.
Jeg haaper jeg kommer til aa vaere like gjestfri naar jeg en gang har et hus og innvitere folk inn i!

Hoesten har kommet her til Patagonia og fargene er vakre, maten god og livet enda bedre.

Jeg gleder meg til vi legger ut paa veien igjen og til alle opplevelsene som venter oss.